ISS: Imploderende sukkerbrødsyndrom

"Da jeg var liten pike..."

Slik begynner de aller fleste anekdotene mine, og så også denne:

Da jeg var liten pike, dro moren min og jeg ofte til besteforeldrene mine på Tofte i helger og ferier, og på Tofte vanket det ofte kake til kaffen. Måltidet "kaffen", altså, jeg slapp å drikke kaffe, og man fikk ikke kake uansett når på døgnet man drakk kaffe, sånn i tilfelle du lurte. Bestemor har alltid vært flink til å bake (som sine døtre), og en av favorittene mine var en slags enkel bløtkake laget av et sukkerbrød delt i tre lag med vaniljekrem mellom lagene og melisglasur på toppen. Glasuren var pyntet med fargerikt strøssel, gjerne kandiserte fiolblader og eller annet litt ekstra fint som vi fikk kjøpt i Sverige og ikke i Norge. Akkurat de kandiserte fiolbladene var ikke veldig stas, men det var pent, og resten av kaken var nydelig. 

Uansett, det er lenge siden jeg sist fikk smake denne typen kake, og jeg bestemte meg for å prøve å lage den selv nå idag. Det burde ikke være så fryktelig vanskelig - sukkerbrød har jeg dreisen på og vaniljekrem likeså, så alt som manglet da, var ingredienser og det å gjøre jobben.

På dette tidspunktet hadde jeg det som plommen i egget,
men hvor lenge var Renate uti Paradis? Ikke lenge...

På vei hjem fra jobb dro jeg innom Cacas og kjøpte SP (middel som brukes for å få luftige og høye sukkerbrød) og fancy strøssel (det er tross alt en sentral del av denne kaken) før jeg priset de høyere makter i Norgesgruppen for at de hadde valgt å tilby billig fløte og billige egg på Joker akkurat denne uken (jeg sendte også en vennlig tanke til moren min, som hadde informert meg om disse tilbudene). 

Vel hjemme hev jeg i meg litt pasta før jeg satte igang. Multitasking er moro, så mens eggedosis tilsatt SP-guffe lagde seg selv og ovnstemperaturen snek seg oppover mot 180 grader, tvangsskilte jeg eggehviter fra plommer for å lage vaniljekrem. Mens vaniljeguffe ble til vaniljekrem satte jeg kaken i ovnen, og gikk deretter over til å måke kremen over i en glassbolle som skulle settes i vannbad. Jeg tok en rask smaksprøve og stusset litt, for dette smakte jo ikke godt i det hele tatt? Jeg har laget vaniljekrem etter samme oppskrift mange ganger, og den er alltid søt og god, men denne gangen smakte det emment og helt feil. Jeg slo meg til ro med at jeg sikkert hadde en rar smak i munnen etter middagen og satte meg foran PC-en i noen minutter. Så varslet stekeovnen at det hadde gått et kvarter, og jeg gikk inn for å ta en titt på det jeg trodde skulle være et fint og høyt halvferdig sukkerbrød. Det jeg istedenfor så inni ovnen, var en kake med høye kanter og paddeflatt sentrum. Det er ikke uvanlig at sukkerbrød faller litt sammen i midten etter steking, men de skal da vitterlig heve seg høye og fine mens de ennå står i ovnen! Jeg gikk bort til vaniljekremen for å se hvordan det sto til med den, og bestemte meg for å lukte på den istedenfor å smake denne gangen. Den luktet vondt. Den luktet helt konkret bedervede egg... Og da begynte jeg å føle at det kanskje ikke var dagen min, for jeg hadde ikke egg til å lage ny vaniljekrem, og ærlig talt ikke så veldig lyst heller. Så ble kaken ferdig, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Var alle eggene bedervede, sånn at kaken måtte kastes, eller var det antageligvis bare ett ødelagt egg i kremen som ødela alt der, og noe annet som var problemet med kaken, eller var det noe så feil med eggene at kaken ikke hadde klart å heve? Var det SP-en som var problemet med kaken? Fortvilet ringte jeg moren min (som man gjør når gode råd er dyre), som ikke visste hvorfor alt skulle gå skeis idag, men tilbød seg å stikke ned og kjøpe med seg egg på veien, sånn at jeg slapp å dra på butikken. Snilt!

Så prøvde jeg meg på ny eggedosis, denne gangen uten SP, ettersom jeg fant ut at jeg ikke trengte noen flere ukjente i denne ligningen. Eggedosisen ble fin, og snart sto sukkerbrød nr 2 i ovnen.

Og vet dere hva?

Det gikk akkurat like dårlig med det som det første sukkerbrødet. Jeg er nysgjerrig av natur, og denne saken skulle jeg pokker meg til bunns i! Oppskriften var den samme som sist jeg bakte sukkerbrød (og gangene før der også), formen var den samme og eggedosisen var flott og luftig. Hva kunne være feil? Klokken nærmet seg 21:30 og jeg hadde egentlig fått nok. 10 egg med vrakkake sto på rist, 6 egg i form av vaniljekrem sto klar for å kastes, og jeg hadde ingredienser til en tredje kake, men ikke noe mer. Det fikk briste eller bære! Så jeg satset på å bruke SP-en en gang til, og byttet til en annen boks med bakepulver av et annet fabrikat - jeg hadde åpnet en ny boks da jeg bakte kake nr. 1, og selv om pulveret skulle være holdbart i over 2 år til, kan det jo være noe feil med det? Det så lenge lovende ut, men så sank også denne kaken sammen i midten halvveis uti steketiden. Og det var omtrent på dette stadiet at jeg begynte å banne for meg selv. Det er liksom noe eget ved det å være på beina i fire timer etter endt arbeidsdag for å gjøre noe som egentlig burde vært rimelig grei skuring, og se det gå så til de grader åt skogen, gang på gang. 

Enden på visa var at jeg skar til de tre mislykkede kakene, delvis for å dissekere dem og finne ut hva som befant seg på innsiden, og delvis for å se om de kunne brukes til noe. De var harde, kompakte og minnet ganske mye om svamper. Jeg har dog et håp om at de, etter dynking, montering og en natt i kjøleskapet, vil utgjøre en spiselig kake. Pen er den ikke, neida, den ser vindskjev ut, med for flat vaniljekrem inni (fordi jeg var for sliten til å bruke hodet da jeg blandet den ferdige vaniljekremen jeg heldigvis hadde i skapet med krem, og hadde for mye vaniljekrem i blandingen) og slurvete pynt oppå (fordi jeg på daværende tidspunkt hadde holdt på i over seks timer, og var møkk lei hele prosjektet).

Og at det skal være mulig å mislykkes så totalt med noe som egentlig er latterlig enkelt, det hadde jeg ikke trodd...

For løs vaniljekrem på
merkelig bunn

I am not amused...