"dom som sier at andre er dumme, dom er dumme, dom"Dette er et av de ofte siterte sitatene i min familie, og jeg aner ikke hvor det kommer fra, og jeg er vel i grunnen ikke helt enig - det betyr jo i praksis at du ikke kan påpeke en egenskap ved et annet menneske uten at du enten er dum, eller har samme egenskap selv, altså enten et slags addendum til Janteloven eller en ekstrem variant av "på seg selv kjenner man andre".Dette innlegget skal handle om noen av de menneskene jeg synes er dumme, og om du ved innleggets slutt sitter igjen med et klart inntrykk av at jeg er den dumme, så får det bare være.
Dumhet er vel egentlig litt som klokskap, det er ikke et grunnstoff, der er en kjemisk forbindelse som krever flere ulike elementer for å fungere som det skal.
Jeg vil tro de fleste er enige om at det finnes ulike former for intelligens, og at vår evne til å utnytte kapasiteten vi har på ulike områder, og de erfaringer og verdier vi har, vil påvirke hvorvidt vi oppleves som kloke av våre medmennesker. Det kreves for eksempel veldig lite "åndelig intelligens" for å akseptere det du blir fortalt om at en eller flere guder finnes eller ikke, og leve resten av livet som religiøs eller ikke-religiøs, men det krever mer for å ta en bevisst og reflektert avgjørelse i den ene eller andre retningen der du har satt deg inn i begge siders perspektiver og resonnementer.
 |
| Hvordan var det nå man fikk opp døra igjen? |
Lav IQ er ikke farlig, men en manglende forståelse for andres menneskelighet, er forbasket skremmende. Det kan handle om å ikke akseptere andre fordi de har et annet virkelighetsbilde enn en selv, en annen selvforståelse eller en annen bakgrunn. Det kan handle om å mene seg bedre enn noen fordi man har en bedre betalt jobb eller høyere utdannelse, eller fordi man har god lønn uten utdannelse. Det kan handle om å forherlige seg og sine og forakte det man oppfatter som svakhet hos andre.
Jeg er kanskje ikke bedre enn dem, for det er sjelden jeg kan føle stemmen min dryppe med mer forakt enn når jeg gjenforteller en anekdote om et menneske av denne typen, men jeg føler at jeg ved å bli eksponert for dem, får en slags jevnlig immunitetsboost mot det jeg oppfatter som farlige holdninger, så kanskje jeg burde takke disse menneskene?
Nei, jeg tror jeg står over akkurat det, men jeg tror de har samme effekt på meg som Trump, i en helt annen skala, har på den mentalt oppegående delen av USAs befolkning: når du stirrer den store Dumheten i hvitøyet, skjønner du at du må reise deg opp og si at nei, dette her er faktisk ikke greit.
Og mens voldsforherligende, populistiske, fremmedfiendtlige nasjonalistbevegelser får mer luft under flaggermusvingene (unnskyld, flaggermus, assosiasjonen flaggermusvinger=ondskap er et overgrep mot dere), og jeg begynner å frykte for Europas fremtid, ikke på grunn av dem som vil inn, men på grunn av dem hvis familier har bodd her i uminnelige tider, hjelper sosiale medier meg med å se ugresset som stikker opp i den ellers fine plenen av "venner".
De menneskene som gir meg nevnte immunitetsboost, er ikke mine venner på Facebook. Jeg velger ikke å forholde meg til dem, jeg er bare pent nødt til det, og stenger dem ute om og når jeg kan, fordi jeg ikke vil at de skal forpeste luften jeg puster i. Og jeg liker å tro at menneskene jeg regner blant mine "venner" på sosiale medier, har gode holdninger. Du vet, tro det beste om folk inntil de klart å tydelig demonstrerer at de er fullstendig ubrukelige. Jeg er naturligvis fullt innforstått med at det i denne gruppen av mennesker er folk som stemmer på og engasjerer seg i ulike politiske partier, folk som er religiøse og anti-religiøse, folk som bryr seg mest om sitt eget og folk som bryr seg mest om andre, folk som deler for mye og folk som aldri deler noe. Og det er fint. Det er godt med variasjon, med ulike stemmer, ulike perspektiver. Men Facebook gir meg også innsyn i sider ved noen av mine "venner" jeg skulle ønske jeg slapp å se, ikke fordi jeg ikke tåler å se at mennesker er noe mer eller noe annet enn det jeg trodde de var, men fordi jeg blir oppriktig lei meg over at de mener det de gjør. Dette er aldri mennesker som har noen reell relevans for meg, dem vet jeg rimelig godt hvor jeg har, men det er like fullt mennesker jeg har trodd godt om.
Når du (ukritisk) deler et bilde eller en artikkel som ble publisert av en kvakksalver, rister jeg på hodet og ber Facebook vise meg færre slike innlegg. Det er greit, du vet ikke bedre, og om du har lyst til å drikke kolloidalt sølv til du ser ut som en smurf, så kan du egentlig bare ha det så godt. Men når du viser sympati med politikere, rikssynsere eller andre offentlige personer som har et menneskesyn eller et verdisett som jeg finner så motbydelig at jeg får lyst til å kaste opp både binyrebark og menisk, så vet jeg at joda, du er kanskje hyggelig mot meg, men du er enten for dum til å faktisk forstå hva denne meningsfellen din faktisk sier, eller du synes at menneskerettigheter kun gjelder for sånne som deg og meg.
For de som poster disse tingene, har en tendens til å tilhøre den beskyttede majoriteten. De er hvite, de har en tilstrekkelig kristelig bakgrunn til å døpe ungene sine, men ikke kristelig nok til å være gode samaritaner, elske sin neste som seg selv eller ta imot den fremmede og gi ham mat og drikke (jeg kan dog se for meg at de gjerne ville forbannet et fikentre for ikke å bære frukt på feil årstid, så kanskje de følger Jesu liv og lære likevel?), de har klart seg greit, til tross for at de føler at de har artium fra Livet's Harde Skole, og synes for pokker at andre får ta seg sammen og gjøre det samme (apropos det, vi har åpenbart hatt det helt jævlig hele gjengen, så hvorfor har vi ikke mer sympati for hverandre?).
Jeg tror disse menneskene utgjør bunnslammet i kategorien "mennesker som bare ser sine egne behov og utfordringer i øyeblikket, og gir en god dag i de behov og utfordringer andre har" - typ de som stemmer på partier som satser på barnehager når ungene er små, på skoler når de blir litt eldre, på pensjonister når foreldrene deres blir gamle. Sammenlign dem gjerne med den delen av den amerikanske befolkning som trekker på skuldrene og sier at det sikkert blir greit med Trump som president, fordi han ikke kommer til å ødelegge deres liv. Neida, i beste fall vil han ikke det. Men han og en rekke av hans republikanske partifeller vil jobbe aktivt for å gjøre livet surere for fattige, for minoriteter, for homofile og for kvinner som ønsker abort. Hvorfor skulle en ciskjønnet, heterofil, hvit mann i middelklassen bry seg det spøtt om det? (svaret på dette retoriske spørsmålet er forøvrig: "SOLIDARITET !!!", i tilfelle du lurte. 5 ekstra poeng om du gjettet bruk av versaler og korrekt tegnsetting). Dette er en stor gruppe, men det er altså bunnslammet jeg bekymrer meg for. Og jeg skulle gjerne forstått hva som driver deg, du som publiserer grums på Facebook. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at du delte dine egne tanker, ikke bare andres, og at du viste meg at du hadde tenkt nøye over dette. At du faktisk hadde reflektert over hvorfor det du delte, var sant og riktig i dine øyne. For jeg liker å tro at vi alle på sett og vis har et felles mål. Jeg er kanskje naiv, men jeg tror at vi alle ønsker mest mulig lykke for flest mulig mennesker, men vi har ulike tilnærminger og kanskje en litt ulik forståelse av hvor vi står i forhold til "flest mulig", og hvorvidt mengden lykke eller andel av befolkningen bør være høyest, dersom man ikke kan få full pott på begge fronter (si f.eks. at du må velge mellom 30 % lykke til 90 % av befolkningen eller 90 % lykke til 30 % av befolkningen), og noen vil følge en vei som ikke leder til Rom, men utfor en skrent og ned i et tornekratt, og om vi har en åpen dialog og prøver å forstå hverandre, vil vi kanskje kunne ta det beste fra alle leire, luke ut ugresset og finne et slags kompromiss.
Og for å få til det, må vi, som John Green på en eller annen måte i en eller annen kontekst sa, se hverandre som komplekse skapninger. Vi må ta innover oss at selv om det er en teoretisk mulighet for at det livet vi lever begynte for en time siden og at alle minner om livet før det, er fiktive, og at alle andre mennesker er fantasifostre skapt for å bringe oss videre i handlingen. Alle har mål, hensikter bak sine handlinger og en historie å bære på. Noen er fascinerende dårlige til å definere, sikte mot og nå målene sine, noen handler mer basert på intensjon enn potensiell konsekvens og noen har litt mer problematiske historier enn andre. Om vi klarer å se hverandres menneskelighet, blir det kanskje litt enklere å ikke hate og frykte så mye?
For det er noe med denne menneskeligheten. Det å evne å føle empati. Det er ikke snakk om å slippe alle flyktninger inn i Norge, eller å gi til alle tiggere. Det vet vi at ikke er mulig. Jeg tenker ofte på det når jeg aktivt sier nei til tiggerne som krysser min vei mellom jobben og t-banen. Det stikker når jeg sier nei, selv om jeg i mange tilfeller blir mer irritert enn noe annet, ettersom de gjerne griper tak i meg eller nærmest går på meg og begynner å fortelle meg hvor fælt de har det. Jeg vil egentlig ikke høre. Jeg vet ikke hvor mye av det som er sant, og uansett om det er helt sant, litt sant eller blank løgn, føler jeg noe. Ingen i min situasjon ville valgt å tigge, så uansett om det er sant at de sover utendørs eller ikke, uansett om de har syv sultne barn i Bulgaria eller ikke, uansett om de er blakke eller ikke, så er de i en situasjon der det å gå gatelangs i Oslo i februar, fremstår som det beste alternativet. Jeg gjør meg hard og sier nei, fordi jeg velger det jeg føler er det beste alternativet, men jeg føler at jeg samtidig gir opp litt av menneskeligheten min. Heldigvis er jeg omtrent 100 % menneske, og det er ganske mye av meg, så jeg overlever.
Så uavhengig av hvor grensen settes av myndighetene når det gjelder hvor mange som skal slippes inn, hvor mye penger som skal brukes til nødhjelp der kriser rammer, hvor mange som skal kastes ut, mener jeg at vi har en fordømt plikt til å kjenne etter, ta innover oss en liten bit av den lidelsen vi har sagt nei til å lindre, og prøve å bruke den innsikten til å bli litt snillere, litt mer ydmyke, litt mer takknemlige for hva vi har og litt mer empatiske. Og ideelt sett spørre oss selv hva vi kan gjøre og hva vi er villige til å ofre for å tilby litt mer lindring, hvor mye av vår egen "lykke" vi kan ofre for at noen flere mennesker skal få et verdig liv. Det vil ikke hjelpe småbarnsfamilien som blir kastet ut av landet, men kanskje det vil hjelpe noen i fremtiden?
Det handler ikke om å si at vi skjønner at enkelte unge, vestlige muslimer føler seg fremmedgjorte og rotløse, og romantiserer en farlig ideologi, og at IS derfor er uproblematisk. Det handler ikke om å si at det er husrom der det er hjerterom, og slippe alle inn i Norge. Det handler ikke om å sy puter under armene på ungdommer, om å sykeliggjøre normalitet eller normalisere sykelighet. Men det handler om å se at a) vi formes av våre opplevelser og den virkeligheten vi vokser opp i, og b) vi ønsker alle lykke, og fraværet av lykke og jakten på den, kan drive oss til å gjøre ting som er gale, ukloke eller destruktive. Og vi må vite at selv om vi må si nei, selv om vi må gjøre oss harde i mange situasjoner, så rettferdiggjør ikke det at vi slutter å føle på effekten våre handlinger har på andre mennesker, at vi latterliggjør deres smerte, at vi viser forakt eller at vi forherliger en apatisk tilnærming til andres menneskelighet.
Og om du har kommet deg så langt som dette i denne veggen av tekst, ønsker du kanskje å si at "Renate, du er ikke noe bedre selv, du dømmer jo disse Facebookvennene dine for deres holdninger, og du blokkerer dem istedenfor å invitere til dialog. Dust."
Og jeg vil gi deg rett, i alle fall delvis. Men jeg føler at jeg gjør så godt jeg kan for å forstå hvorfor de deler det de gjør. Jeg prøver å tolke det i lys av det jeg vet om deres bakgrunn og livssituasjon. Jeg prøver å forstå hvorfor de tenker som de gjør. Og jeg kunne gjerne gått i dialog med dem, men jeg synes ikke folks Facebookvegg er stedet for lange diskusjoner. Ikke korte heller, egentlig, med mindre man kjenner folk godt.
 |
| Bernt-Kåre og du |
Hva gjør du? Bernt-Kåre har ikke dyttet meningene sine på deg personlig, men han har offentliggjort dem. Men det var ditt valg å ikke ignorere plakaten. Skal du ringe på og starte en dialog eller bare gå videre?
Bernt-Kåre snakker ikke til deg, du er ikke en del av det publikumet han aktivt henvender seg til, han har ikke invitert deg på besøk, men han aksepterer at du ser på huset hans, og kringkaster relativt passivt sine meninger for alle vilkårlige forbipasserende.
I min verden må Bernt-Kåre få lov til å ha plakaten sin i vinduet sitt. Men i det øyeblikket han begynner å ta opp sitt ønske om å avlive kriminelle når dere møtes på Rema, eller legger brev om dette i postkassen din, eller begynner å predike høylydt, eller aktivt oppfordrer til vold, er jeg tilbøyelig til å tenke at han må få gå i fred. Han har ikke bedt om debatt, og om du prøver å starte en debatt han ikke prøvde å starte (og ikke med deg), blir det fort skyttergravskrig, fordi han føler seg angrepet, selv om det ikke var din intensjon. Så jeg lukker døren til ekkokammeret mitt, setter på en podcast publisert av noen som i stor grad er mine meningsfeller. Er det rett? Jeg vet ikke. Men jeg sender et signal, og jeg kan se for meg at Facebook, om mange nok skjuler en og samme person fra egen feed, automatisk vil redusere frekvensen av vedkommendes innlegg i feeden hos andre brukere som ikke interagerer aktivt med ham. En slags sensursmitte, om du vil, eller bullshitvaksine. Dessverre finnes det mange som ikke er immune mot bullshit, og jeg er hverken kvalifisert for eller engasjert nok til å kjempe mot dem. Men betrakt gjerne dette som min noget dempede protest. Og sann mine ord, I delere av dritt: Jeg har sett dere. Jeg vet hvem dere er. Og en dag, når den uretten dere nå tåler så inderlig vel, omsider rammer dere selv, kommer jeg ikke til å stå klar for å sende hjerter eller triste fjes, fordi jeg har lukket deg ute. Du er det flatulente vortesvinet på min Facebookfeeds savanne, og jeg er ikke interessert i dine utslipp av metan og svovel. Men banker du på min dør og vil fortelle meg at vi må stoppe snikislamiseringen av Norge, at det eneste som feiler "psyke" mennesker er vondt i viljen, at Jorden er flat eller klimaforandringer noe tull fordi det var fint vær i sommer (var det det, forresten? Jeg husker ikke), så vil du få beskjed om at det tullet der må du lengre inn i jungelen med.
(har du lest alt dette? Jeg tar av meg den imaginære hatten min for deg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar