Den parentesen ble så lang at jeg tror jeg ser på den som en slags undertittel og begynner på nytt, jeg.
Jeg er ikke en veldig ryddig person. Jeg er veldig glad i å ha oversikt og i å systematisere ting, og følger alle mine eksisterende systemer ganske bra. Problemet er de tingene som ikke passer inn i systemet, og dem er det jo noen av. Det er derfor folk har roteskuffer, slik at de tingene som det ikke er mange nok av til at de kan ha sitt eget sted, kan møtes på et sted der det eneste de har til felles, er anderledesheten sin. Litt som å være en av de upopulære elevene - det er veldig greit for læreren å gruppere dere sammen, ettersom ingen av de andre vil jobbe med dere, men dere har ikke noe annet til felles enn at de andre elevene ikke liker dere. Det var tider, dere! Så ja, roteskuffen er der de unike eksemplarene blir slengt, sammen med de som egentlig har en gruppe, men som ble "glemt" en gang fordi de egentlig ikke passet inn i gruppen, men fikk være med fordi de kjente noen eller lignet litt eller hadde med seg iskrem en gang. Og det fungerer fint, for alle vet hvem ingen liker, og hvem som bare får være med på nåde innimellom, og innimellom rensker man opp sånn at noen av pariaene finner en plass og de som egentlig ikke er pariaer får være med "vennene sine" slik at det bare er rene outsidere som ligger i roteskuffen.
Jeg hadde en slik opprydning denne helgen - jeg har hatt langhelg, og hadde en slags vag formening om at noe måtte gjøres. Jeg måtte gjenfinne tapte skatter. Har du noen gang opplevd å rydde i en roteskuff eller kasse eller noe annet med småting i, og finne noe du ikke aner hva er, kaste det og så, etter to uker, innse at det du kastet, var et viktig tilbehør til en eller annen kjær gjenstand? Det har ikke jeg. Jeg kaster aldri ting jeg ikke vet hva er, hvilket er grunnen til at denne ligger på skrivebordet mitt:
 |
| Vet du hva dette er? Ikke jeg heller. Det er åpenbart et slags beslag for å henge opp noe, men hva? Hvor? |
Og ja, jeg burde kanskje innrømme dette med det samme: skrivebordet er min roteskuff. Det var slik mens jeg bodde hjemme hos moren min, det er slik på jobb og det er slik hjemme. Jeg har mange ting som helt åpenbart hører til andre ting, og jeg tar vare på dem inntil jeg finner ut hva de er til. Derfor er det sjelden jeg må akseptere at en ting jeg har hatt, har blitt tapt - det er som å akseptere at udødelige slektninger har vandret heden.
Heldigvis har jeg ikke udødelige lik på skrivebordet, men jeg har mye annet rart, noe jeg oppdaget da jeg idag gjennomførte det som på sett og vis føltes som å gå manngard over fjellet på leting etter noen du egentlig ikke var så gira på å finne igjen - typ den slektningen du liker minst, eller en person du ikke bryr deg det minste om, men føler en slags mellommenneskelig forpliktelse til å redde fra å forgå i Jotunheimen. Jeg hadde nemlig forlagt et kredittkort jeg omtrent aldri bruker. Jeg visste at jeg ikke hadde brukt kortet siden ifjor sommer, og at jeg hadde brukt det mens jeg satt foran PC-en, så risikoen for at det skulle være stjålet, var ikke-eksisterende. Jeg hadde ikke noe akutt behov for å bruke kortet heller, men når man først oppdager at man har vært skjødesløs nok til å rote bort et betalingsmiddel, for så ikke å merke det på et halvt år, får man nesten prøve å bøte på det ved å finne det igjen, eller hva?
Og slik du kanskje ville kunne funnet en spennende plante eller et lite dyr du likte mye bedre enn grandtante Else mens du lette etter henne i fjellheimen, fant jeg spennende ting mens jeg gravde meg gjennom haugen som omsluttet tastaturet mitt. Jeg fant for eksempel en skjermbeskyttelse for mobilen min. Mobilen min som jeg har hatt i litt over et år, og som jeg har et veldig anstrengt forhold til. Mobilen min som hadde den originale skjermbeskyttelsen på frem til en av de siste dagene i januar, da jeg uforvarende brettet halvparten til siden og innså at den aldri ville bli som før, og derfor rev skiten av, og nøt en ren og pen mobilskjerm i ganske nøyaktig to dager. Jeg rakk faktisk å skryte av den pene skjermen min også, og høste lovord fra en som har klart å holde sin egen skjerm pen og ripefri uten beskyttelse i flere år. I forrige uke oppdaget jeg at skjermen min nå hadde fått en dyp og svært synlig ripe (hvorfra aner jeg virkelig ikke, for jeg behandler mobilen min svært pent), så nå kan jeg ikke la hans åsyn falle på den mer. Det er et hardt liv! Uansett, om jeg hadde oppdaget denne skjermbeskyttelsen et par uker tidligere, ville skjermen min fremdeles vært ripefri, og med tanke på at denne beskyttelsen er av typen "ekstra glass som bygger 2 mm og ikke bare en flik med cellofan", har jeg i løpet av de siste timene stilt meg selv det betimelige spørsmålet: "hvorfor valgte du å sette på den kjipe skjermbeskyttelsen som fulgte med telefonen istedenfor denne åpenbart overlegne du tydeligvis betalte ekte penger for, og fikk i posten omtrent samtidig med telefonen?". Det har hittil ikke lyktes meg å få noe godt svar på akkurat det, men jeg vil fortsette å spørre inntil jeg enten kommer på et godt svar, eller bryter sammen og erklærer meg selv totalt ubrukelig.
Og jeg fant noe mer også! Nemlig et uåpnet brev. Om det er én ting jeg har lært av mine forfedres eksempel, så er det at man ikke skal glemme å åpne brev. Det gjorde nemlig tippoldefaren min, og oppdaget da, for sent, at resten av familien hadde dratt til Amerika uten ham. Nå tenker du kanskje at det samme hadde skjedd meg, så la meg berolige deg, kjære leser: familien min har ikke dratt til Amerika uten meg. Tror jeg, da. Jeg fant også en lapp med teksten "Hyser du agg mot mig?" med svensken som sannsynlig opphav - ikke i den forstand at jeg tror hun har spurt meg om jeg bærer nag mot henne, men som en språklig kuriositet. Under det svenske står det "339 og 344", og mens en del av meg insisterer på at jeg bør ta vare på lappen inntil jeg kommer på hvorfor jeg har skrevet ned disse tallene, lytter jeg til fornuften og behandler lappen som avfall. Jeg er kjempeflink til å kaste ting!
 |
| Bevis på at jeg ikke kaster penger: jeg har en eske med forinter som moren min ga meg etter at hun hadde vært i Ungarn, stående på skrivebordet... |
Og mens skrivebordet gradvis blir ryddig, blir gulvet og glassbordet jeg elsker å hate, fulle av papirer, segllakk og mikrofiberkluter. Så mange kluter. Jeg har konkrete planer om å skrive et helt eget innlegg om mikrofiber, men ikke om akkurat disse klutene. Jeg tror det faktum at jeg aldri finner en brilleklut når jeg trenger det, er grunnen til at jeg aldri klarer å kaste kluter som følger med diverse ting jeg får i hus, fordi det å kaste bort en klut, er som å takke nei til rene brilleglass. Jeg kaster ikke penger og jeg kaster heller ikke kluter, tydeligvis.
Ulempen med å rydde, er at man (eller i alle fall jeg) raskt mister gnisten. Det bygger seg opp en spenningsakse, akkurat som i en litterær tekst, men når du har gjennomgått den obligatoriske katarsis og ryddingen har nådd sitt klimaks, kan du ikke bare avslutte med noen kloke ord, du må faktisk fullføre faenskapen... Jeg har forsøkt å trenere prosessen ved å skrive dette innlegget, og har dermed fått noe som burde tatt en times tid til å vare hele dagen. Og jeg har saumfart hjernen min etter gode norske ord for procrastination, for så å oppdage at prokrastingering
 |
| Slik kan altså skrivebordet mitt se ut... |
Og som en bonus: neste gang noen beskylder meg for å være rotete på bakgrunn av hvordan pulten min ser ut der, kan jeg vise dem bildet av det ryddige skrivebordet og late som om det pleier å se sånn ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar