Venterente

Jeg er ikke den beste, men jeg er god. God til å utsette, god til å vente. God til å gjøre det som må gjøres, men vente med det som ikke er kjempeviktig, men litt viktig eller ganske viktig. Ikke i jobbsammenheng, der gjøres alt når det skal, helst før, i alle fall nesten.

Jeg har hatt konkrete planer om å kjøpe ny mobil i flere uker. Har jeg bestilt den? Nei. Jeg har skrevet på et brev til slekt på New Zealand i to måneder. Er det ferdig? Nei. Jeg skulle brodere puter til salongen (fordi jeg er 90 år gammel). Den avgjørelsen tok jeg i januar, og det ble med planene.

"Utsett ikke til i morgen, det du kan gjøre idag"

- Mamma

Fikse slektsdatabasen min? Joda, en gang skal jeg gjøre det, men ikke idag. Ikke imorgen heller. Koble om ledningene til lampene på kjøkkenet slik at jeg kan styre belysningen i og under overskapet separat fra mobilen? Skulle vært gjort i vinter, kanskje høsten byr på innsatsvilje? Og mens jeg holder på, kan jeg kanskje få bestemt meg for om jeg skal kjøpe ny taklampe til stua, og kanskje endatil få bestilt den. Men før det må jeg jo gjøre de ikke ennå konkretiserte grepene på balkongen - henge opp hyller eller skape en slags stemning, var det ikke det jeg fant ut at jeg burde, før jeg fnøs foraktelig og spurte meg selv hvorfor jeg skulle investere tid og penger i et "rom" jeg knapt nok bruker, ettersom jeg er allergisk mot frisk luft. Og samtidig som jeg ordner det, bør jeg kanskje investere i ny kjøkkenventilator, som faktisk har fettfilter montert, i motsetning til den jeg arvet fra skapningene som solgte meg leiligheten. Men det blir ikke idag, og ikke imorgen. Ikke onsdag heller, kan jeg love deg. Men kanskje i år.

Idag er dagen for å telle bøker, og filosofere over hva en bok er - er alle mine utgaver av Dracula en eller syv bøker? Er en bok i flere bind én bok eller flere? Holder det at noe har permer for å være en bok? Om årbøkene for Norsk Shetland Sheepdog Klubb er bøker, hvorfor er ikke årbøkene fra Katta bøker? Og hvorfor føler jeg meg så smått skuffet over at jeg "bare" har 1345 bøker?
Jeg har også sett over gamle norskstiler fra ungdomsskolen (det er et halvt liv siden. Shit), der læreren hadde kommentert på dårlig nynorsk men godt språk, overflittig bruk av komma, i overkant morbide beskrivelser og enkelte innslag som ble bedømt som urealistiske. Og en liten skrekkhistorie om en kannibal som lurte turister til et høyfellshotell, der læreren hadde stilt et par spørsmål ved teksten, og jeg pliktskyldig hadde svart:

- Hvorfor skulle hotelldirektøren ta livet av hele familien? Han var sulten
- Var det ingen andre gjester eller verter på hotellet? Han var ikke så sulten

Renate 28 år og Renate 14 år er egentlig ganske enige, det er viktig å ikke ta munnen for full, ellers mister man fort hele biten. Eller ender opp med å kveles, eller bare se ganske udelikat ut mens man strever med å tygge uten å klare å lukke munnen skikkelig.
Fornuftig bruk av tid, ikke sant?

Og der har du kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke får gjort alle de andre tingene. Og på hvorfor jeg brukte fem ganger lengre tid på å rydde rommet da jeg vokste opp enn hva andre ville gjort.
Det er viktig å vende det negative til noe positivt, ikke sant? Derfor foreslår jeg at vi innfører venterente - om noe tar lengre tid enn det burde, får man enten penger for det, eller kan forvente et bedre resultat når oppgaven først utføres. Vi'kke det bli femmenalt?