Fluenes herskerinne

Jeg kjenner som kjent ikke mine egne begrensninger - i den forstand at jeg går igang med prosjekter jeg er totalt ukvalifisert til å gjennomføre, men når resultatet er klart, men ikke spesielt imponerende, tar jeg det med stor ro, for jeg visste jo tross alt at jeg gjorde noe jeg ikke kunne. Etter at jeg fant ut at jeg kunne sy kjoler uten egentlig å kunne sy, har jeg derfor hatt mye moro med nettopp det - å sy kjoler. Den tredje ble ferdig idag, og er et godt eksempel på hvordan jeg griper an slike prosjekter. For halvannen uke siden kjøpte jeg stoff til et kjoleskjørt og et applikeringsprosjekt - jeg kan ikke applikere, så å prøve meg på det, var en fin utfordring. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på tanken, var at det hadde slått meg at jeg med selvgjorte klær kunne ikle meg akkurat hva jeg vil, og at det i praksis betydde at jeg kunne ha flere klær med spermhvaler på. Det krevde all selvkontroll jeg hadde å ikke spørre damen som klippet for meg på Stoff & Stil om hun syntes gråfargen jeg hadde funnet, var passe spermhvalete. Jeg var imidlertid ikke i syhumør den helgen, og klippet derfor bare ut deler til skjørtet, og brukte uken som nå straks er forbi på å gi blod, bli totalt ubrukelig som følge av det, rote noe alldeles forferdelig og ødelegge alt. Så da helgen kom, og jeg egentlig bare hadde lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen (ok, nå overdriver jeg - en del netter som har vart i 12-13 timer har gjort det klart at jeg ikke har rygg til å ligge uendelig lenge under dyna), fant jeg ut at jeg burde finne noe å distrahere meg selv med, og kjole var den perfekte distraksjon. I alle fall nesten.

Et innlegg delt av Renate (@fantanistisk) søndag 23. Juli. 2017 PDT

Skjørtet hadde jeg jo delene til, så etter å ha vraket den første idéen om et blått liv, satset jeg på rødt (fordi, om du først har en plan, kan du jo like godt lage en til og kaste den første. Gammel plan, vekk med seg!). Kjolen mønsteret mitt er basert på, er ermeløs, og jeg har ingen anelse om hvordan man lager ermer, men hvem er redd for en utfordring? Ikke jeg! Jeg googlet "cuff sleeve", fant en guide jeg ikke forsto bæret av, og bestemte meg for at dette burde jeg kunne resonnere meg frem til mye bedre selv. Lytte til erfarne fjellfolk? Ikke faen! Jeg klippet ut deler til ermene basert på armåpningens kurve og tegnet i praksis bare en kurve på frihånd som "ytterkant" - planlegging er åpenbart for pyser. Så sydde jeg sammen herligheten, naturligvis uten å prøve den på eller gi meg selv muligheten til å justere noe. Seriøst, noen burde arrestere meg for lemfeldig håndtering av stoff, jeg risikerer jo å lage noe totalt ubrukelig hver gang jeg tar frem symaskinen, og man skal ikke kaste bort ressurser selv om man har råd til det. Det skal forøvrig nevnes at jeg nå klarte å få lommene på rett sted, hvilket øker suksessraten min fra 50 % til 66 %.

Da bestemoren min fikk høre at jeg hadde begynt å sy, spurte hun meg hvordan jeg fikk målt, prøvd og tilpasset når jeg var alene, og det enkle svaret var at jeg ikke gjør noen av delene. Etter å ha prøvd den nye kjolen, fant jeg ut at ermene ikke var helt som ønsket, men noen sting senere var de i orden, og da var det tid for pynting. Linnéa syntes hjerter var barnslig, så da bestemte jeg meg for å pynte med Pac-Man. Fordi det er så veldig voksent og seriøst. Etter å ha tegnet opp både Pac-Man og spøkelsene på rutepapir og brukt litt tid på å forstå konseptet vliesofix, satte jeg igang, og resultatet er... eh... interessant!

Flau

Men til dette med fluer. I begynnelsen av forrige uke hadde jeg blitt invadert av små, brune fluer - disse var antageligvis en slags bonus fra Rema og den siste basilikumplanten min, og etter å ha hengt opp fluepapir og satt frem fluefelle, kunne jeg konkludere med at jeg er en betydelig bedre fluefanger enn de statiske fellene. Jeg liker egentlig ikke feller med lim, for det er jo ikke spesielt humant å fange noe og la det sitte fast til det dør av sult. Jeg liker ikke å drepe, og mygg er egentlig det eneste jeg føler noen generell glede over å ta livet av, og da tror jeg vel egentlig gleden handler mest om hevn eller selvforsvar. Men disse fluene er så vemmelige (hvorfor er brune fluer eklere enn sorte, egentlig? Eller er det bare jeg som diskriminerer på bakgrunn av farge? Even ville sagt ja), så jeg lar menneskelighet være menneskelighet og dreper fluene med kaldt blod.
Men i løpet av uken som har gått, har også noen vanlige husfluer gått i baret. Eller limet, da. Og mens jeg aksepterer at de små fluene seigpines til døde, føles det betydelig verre å se en husflue dø en sakte død. Men hvorfor? Det koster meg ikke noe mer å ta livet av dem med hendene/fluesmekker, så det handler ikke om å ta liv heller - kanskje en eller annen primitiv del av hjernen min føler at husflue er et slags husdyr, og dermed er halvveis sau? Og blir det da en "flau"?