Buffy

Min store TV-seriekjærlighet vil nok for alltid forbli Buffy the Vampire Slayer, serien jeg oppdaget i 9. klasse. Fortell meg gjerne at Buffy er et dumt navn, at monstrene ser lite overbevisende ut, at handlingen generelt er lite realistisk og at det hele er en smule forutsigbart, ettersom det alltid er en stor skurk per sesong og mange små, og Buffy alltid slår dem til slutt. Jada, jeg har hørt det, jeg har tenkt det og jeg vet det. Buffy, en serie som i det ytre handler om kampen mellom det menneskelige og det umenneskelige, handler vel så mye om det å være menneske, og hva det faktisk betyr. Buffy handler om å se andre mennesker, finne seg selv og se hvordan man påvirker menneskene rundt seg. Den handler om feiltrinn, tilgivelse, selvstendighet og samarbeid. Buffy handler om å ofre seg for å redde andre, om liv og død, og på et absurd vis blir det utfordringene i hverdagen, de som alle vil kunne kjenne seg igjen i, eller i det minste forstå, ettersom de er realistiske, som regel viktigere og mer problematiske for Buffy og vennene hennes enn den kontinuerlige kampen mot mørkets krefter.

"Every single person down there is ignoring your pain because they're to busy with their own"

Buffy i "Earshot"

Jeg vet ikke helt hva som fenget meg i begynnelsen - jeg hadde sett at serien gikk på TVNorge i lang tid før jeg begynte å følge den, men ettersom jeg mente at TVNorge var en kanal som bare sendte dritt (ettersom jeg ikke har brukt TV-en som TV på et par år, og uansett ikke så på den kanalen etter at sesong 7 var ferdig, er jeg fullstendig ukvalifisert til å si noe om kanalens kvalitet nå for tiden), og jeg dessuten følte en totalt irrasjonell frykt for vampyrer (ikke irrasjonell fordi konseptet ikke er skremmende, men irrasjonell fordi jeg var fullt klar over at de ikke var virkelige), fant jeg ikke akkurat programmet spesielt fristende. Heldigvis sto det på en gang jeg besøkte Victoria, og jeg ble hektet. Så hektet at jeg ble på gråten den ene gangen vi skulle reise bort og jeg måtte ta opp Buffy, og opptaket ikke hadde blitt gjort likevel. Det var syke tilstander. Denne serien fikk meg til å bygge opp tre separate nettsteder om karakterene, den fikk meg omsider til å få orden på engelsken min, og den fikk meg til å komme over nevnte irrasjonelle vampyrfrykt. Hadde det ikke vært for Buffy og vennene hennes, hadde jeg vært nødt til å skrive masteroppgave om noe annet!

Alt i alt tror jeg noe av det mest appellerende med serien var måten den håndterte menneskelighet på. Mange av monstrene dukket opp fordi det er det monstre gjør når du bor ved Helvetesgapet, men mange av dem ble påkalt av mennesker med sårede følelser. Hevndemoner "reddet" forsmådde mennesker, helveteshunder ble trent opp av elever som falt utenfor, skolens svømmelag muterte og ble til morderiske fisker fordi treneren ville at de skulle bli best. Menneskelig dumhet, menneskelig selvrettferdighet, menneskelig overmot - manifestert i form av overnaturlige monstre og bekjempet av ei jente med superkrefter. Og selvfølgelig, karakterene som i det store og hele var "de snille", var heller ikke perfekte - Angel var ofte unnvikende, fåmælt og lite diplomatisk, Buffy dominerende og blind for hvordan det var å være et vanlig, dødelig menneske, Anya og Cordelia ufine og litt for ærlige, og Dawn... herlighet som jeg hatet den jentungen - fra første stund og til seriens slutt. Det var så utrolig deilig å se eldre episoder uten Dawn i, for en mer melodramatisk, sutrete, selvopptatt og upålitelig jentunge må man lete lenge etter, og det finnes vel knapt noen større kjærlighetserklæring enn at Buffy lot være å dumpe henne utfor et stup. Det ville løst så mange problemer... Uansett, karakterene hadde dybde, de hadde problemer og de hadde svakheter. Willow gikk fra å være en nerd som ble mobbet til å bli en sterk og selvstendig heks som misbrukte makten sin og satte andres liv i fare. Xander forble et slags anker til normaliteten, uten at han fikk noen anerkjennelse fra de andre. Hans problemer var ikke å takle makten han hadde, det var snarere å takle makten han ikke hadde:

"They'll never know how tough it is Dawnie, to be the one who is isn't chosen, to live so near the spotlight and never step in it."

- Xander i "Potential"

Når hun sto ansikt til ansikt med ondskapen, valgte Buffy alltid rett, men igjen, det var det mellommenneskelige og seminormale som var det vanskeligste. Hun drepte sitt livs store kjærlighet for å stanse verdens undergang, helt uten å nøle, fordi det var rett, etter å ha sett ham gå fra å være menneskelig til å bli et monster, for så en kort stund å være menneskelig igjen. Hun måtte takle at han kom tilbake, at de ikke kunne være sammen, at han dro. Og dette handlet ikke om overnaturlige monstre, selv om det var overnaturlige faktorer som holdt dem fra hverandre - og at han var en vampyr, selvfølgelig. Og Buffy og gjengen hennes overlevde all ondskapen som ble kastet mot dem, selv om Buffy måtte dø et par ganger. Det var ikke det overnaturlige som tynnet ut rekkene, det var det naturlige. Tara som ble drept av en helt normal pistolkule avfyrt av den helt menneskelige Warren og Joyce, Buffys mor som ble syk og døde av helt naturlige årsaker.

Nobody will tell me... but i don't understand. I don't understand how this all happens. How we go through this. I mean, I knew her, and then she's just a body, and I dont understand why she just can't get back in it and not be dead anymore. it's so stupid. It's mortal and stupid"

- eksdemonen Anya om Joyces bortgang

Det var det som var det vanskelige. Demoner kan bekjempes med våpen, besvergelser og mot, men du kan ikke bekjempe de negative konsekvensene av å elske og bli elsket med våpen. Du kan ikke kaste vievann på sorgen over å bli forlatt eller sette en stake i hjertet på naturlig død, og skildringen av den overmenneskelige heltinnens møte med virkelighetens vonde sider, er veldig, veldig vakker i Buffy.

Per idag har jeg naturligvis sett alle sesongene. Flere ganger. Jeg har dem på DVD. Jeg kan fremdeles halvparten av sangene fra musikalepisoden "Once More with Feeling" utenat, og synger dem jevnlig når jeg går rundt og suller for meg selv. Jeg har CD-en. Og jeg har Megan Gogertys CD om karakterene og savnet etter serien, kjøpt på bakgrunn av denne sangen. Fire sider av masteroppgaven min handler om serien, men det sier nok litt mer om meg og masteroppgaven min enn det sier om serien.

Og jeg skulle ønske jeg likte tegneserier, for Buffy og vennene hennes lever videre som tegninger med snakkebobler. Men for meg blir det like feil med tegninger av Buffy og de andre som var da Sesam Stasjon eller Kaptein Sabeltann plutselig skulle være tegneseriefigurer da jeg var liten. Kall meg gjerne firkantet (virkelig!) men jeg klarer ikke å se karakteren uten skuespilleren. Som Buffy selv sa i sesong 4: "I'm not transferry". Og selv om hun mente noe helt annet, føler jeg at det også gjelder fra medium til medium.

Dermed sitter jeg igjen med det som allerede er skapt, og forteller meg selv at jeg vil finne en annen, enda bedre serie i fremtiden, men jeg vet at det ikke er sant. Buffy entret livet mitt da jeg trengte en serie som den, og traff meg midt i blodpumpa. Men jeg klager ikke, for når jeg trenger å koble av og ikke vil gjøre noe konstruktivt, kan jeg åpne serien i Netflix på den ene skjermen og løse sudoku på den andre, og nyte en kopp te. Og hva mer kan man egentlig ønske seg?


Så du som sitter der og venter på en ny episode av Game of Thrones, distraher deg selv med Buffy. Den filmtekniske kvaliteten er naturligvis en helt annen - sesong 1 fyller 20 år i år, og det er en smule distraherende å se nittitallsmoten i full blomst. Men overse disse småtingene. Aksepter at handlingen finner sted i en slags parallell virkelighet. Jeg lover at det er verdt det!