Med hjerte for Clas

Jeg entret arbeidslivet for ti år siden idag. Jeg var en fersk student, og jobben på Clas Ohlson føltes i grunnen ganske overveldende, mitt noe anspente forhold til fremmede tatt i betraktning. Men jeg hadde tydeligvis gjort en overbevisende figur på jobbintervjuet, og jeg gledet meg. Jeg likte Clas Ohlson, og skulle jeg trives i en butikk, så måtte det være der. Og trives, det gjorde jeg. Jeg stortrivdes! Jeg trivdes så godt at jeg litt for ofte takket ja til å komme tidligere på jobb midtveis i forelesninger, fordi jeg mye heller ville være sammen med kollegene mine og selge ting. I denne gruppen følte jeg en tilhørighet som aldri før hadde vært meg til del, og som jeg heller ikke følte på Blindern, kombinert med en deilig mestringsfølelse etterhvert som jeg lært mer om de produktkategoriene jeg ikke hadde noe kunnskap om da jeg begynte.
Kollegene mine ble nesten som en ekstra familie, og jeg fikk et skikkelig kick av å hjelpe kunder, spesielt de som hadde litt mer komplekse problemstillinger, og selvfølgelig de som kom inn i butikken overbevist om at de måtte snakke med en mann, og som måtte forlate den med en slags vag følelse av at også kvinner kunne hjelpe til med å finne riktig type bor og skruer til en gipsvegg.
Og jeg møtte kunder som husket meg fra gang til gang og takket for hjelpen de hadde fått forrige gang (jeg er jo fullstendig ubrukelig når det gjelder å kjenne igjen folk, så det var litt forvirrende), og som endatil kjente meg igjen da jeg hadde butikkpraksis i en annen butikk to ar etter at jeg sluttet på Alna. Jeg må ha gjort noe riktig.

Men jeg møtte også folk som så ned på meg fordi jeg "bare" jobbet i butikk. Heldigvis var det ikke så mange slike (den mest utrolige var han som snakket med en annen person i telefonen mens jeg ekspederte ham, og fortalte samtalepartneren at han syntes butikkansatte fikk for mye lønn), og jeg fikk betydelig mer ros og anerkjennelse enn kjeft.  Etter 6,5 år som deltidsansatt i butikk og fullført mastergrad fikk jeg heltidsjobb på Kundesenteret - jeg skal være såpass ærlig og si at det ikke var det jeg hadde drømt om - jeg hadde tross alt fullført en lang utdannelse og opparbeidet meg et imponerende studielån, og jeg hadde sett for meg noe litt mer "fancy". Men etter å ha søkt på alle de mer eller mindre relevante stillingene jeg fant uten at det ga resultater, var jeg veldig glad for at den ledige stillingen dukket opp, og takknemlig for at den ble min. Det betydde jo at jeg måtte ta farvel med butikkfamilien min, noe som var veldig leit, men det at jeg kan stikke innom tre år etter at jeg forlot dem og føle meg like hjemme som før, sier noe om samholdet vi hadde der.

Og nå er det altså ti år siden jeg for første gang kledde meg i rutete skjorte. Og jeg har blitt værende. Jeg er hjemme hos Clas, jeg har funnet mesteparten av omgangskretsen min der, jeg trives utrolig godt og føler meg sett og verdsatt. Utfordringer får jeg også, og jeg har hatt nytte av utdannelsen min mange ganger. Men det er jo litt trist, da, at når jeg møter folk jeg gikk på skole med eller studerte med, så virker de litt skuffet over at jeg "bare" jobber på et kundesenter. De går ut fra at det er midlertidig, at jeg ikke vil være der jeg er. På en side forstår jeg dem jo - jeg hadde andre mål og ønsker tidligere, og de har gjerne "bedre" jobber enn meg, og skjønner sikkert ikke hvordan jeg kan trives der jeg er. Men jeg trives jo, og jeg blir mektig provosert når noen insinuerer at butikk/kundeservice ikke er "bra nok". Jeg blir fornærmet på vegne av alle de fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med gjennom årene, både de som kom og gikk videre, og de som er der de ønsker å være. Flotte mennesker som bryr seg om jobben sin, kunder og kolleger. Det er ingen selvfølge å være en del av et så fantastisk team som jeg er, og som jeg var mens jeg jobbet i butikk, og jeg er veldig takknemlig for å få være en Clas Ohlson Go-to Guy (eller Girl, i mitt tilfelle).