Skjeletter i skapet og fugler i hånden

Av og til lurer jeg på om Google dømmer meg for søkehistorikken min. Som nå ikveld. Jeg kom hjem, kastet et blikk på det lille kraniet jeg fant på bakken i krattet nedenfor der jeg vokste opp. Jeg tror jeg var 8 eller deromkring da jeg fant det, og jeg tok det naturligvis med meg hjem, slik jeg også gjorde med halvparten av et skjærenebb og noen museføtter. Jeg har sagt det før og sier det igjen: jeg var et besynderlig barn. Kraniet ble vasket og tatt godt vare på, og jeg konkluderte av meg selv med at det må ha tilhørt en mus, men i voksen alder har jeg flere ganger tenkt at det virker ulogisk, ettersom hulrommene der øynene på et tidspunkt var, var veldig store, og snuten bred og flat. Så idag satte jeg meg fore å finne ut hva jeg hadde hatt i skapet i alle disse årene - eller i det minste å finne ut hva det ikke var. Et søk etter "mouse skull" ledet meg til en nettbutikk som blant annet tilbød meg å kjøpe en kopi av en femårings skalle, og min indre morbide faen (antageligvis en slags rest etter den Renate som tok med seg museføtter hjem) fikk spontant lyst til å investere - tenk så kjekk den hadde vært om man ville gjøre gjester veldig ubekvemme! Men det var jo ikke derfor jeg var der, så jeg fortsatte ufortrødent videre, og innså etter litt søking at dette definitivt ikke var en gnager (jeg fant forøvrig også ut at siden med falske barnekranier også solgte ekte kranier, ett ble endatil solgt med egen oppbevaringsboks til den nette sum av 1850 USD. Om det er litt dyrt, kan du sikre deg et bekken til 599 USD eller en venstrefot til 325 USD. Antageligvis kommer sistnevnte fra en som var født med to venstrebein, og byttet ut det overflødige. De har også et byggesett for beverekorn og flaggermusskjelett montert på treplate - sistnevnte må jeg innrømme at appellerte til meg).

Men hva annet kunne det være? Et øyeblikk lurte jeg på om det kunne være en kattunge (det ville vært litt ubehagelig), men i samme øyeblikk slo det meg at det var en særdeles uintelligent tanke - jeg har tross alt tatt imot nyfødte kattunger, og de er betydelig større. En oversikt over ulike kategorier av dyr satte meg på rett spor, og jeg kunne omsider konkludere med at det var et fuglekranium (uten nebb, naturligvis) jeg hadde i hånden. Det rimte godt med den utrolig lave vekten, men jeg visste fremdeles ikke hvor nebbet hadde tatt veien, eller hva slags fugl dette var. Det kunne jo fort være en unge, og dermed fra en art hvis kranium ville vært større i voksen alder, og det var ikke usannsynlig at det hadde vært fuglereder i krattet. Dessuten er det jo gjerne hud og fjær på utsiden av et fuglekranium, så en måke er sikkert betydelig mindre tjukk i huet enn den ser ut til, og jeg har hatt lite nærkontakt med fuglehuer, med unntak av kjøttmeisen jeg hadde på besøk på søndag.

Kjøttmeisen min - den veldig bustete
"dotten" tror jeg var Adinas skyld...

Jeg fikk aldri med meg hva #kjøttmeis på Jodel handlet om, men jeg fikk egentlig mer enn nok spenning da jeg fant Adina i stua med en kjøttmeis i munnen. Jeg tror den må ha krøpet inn gjennom soveromsvinduet som sto på gløtt, flydd inn i stua, krasjet i vinduet (jeg hørte et dunk og trodde det var Adina som hadde flydd inn i vinduet) og blitt plukket opp av en forvirret katt (jaktinstinktene hennes er noget underutviklede, og hun må som regel ha hjelp til å drepe fluer). Det at hun ble stående stille og lot meg ta fra henne byttet, var en god indikasjon på at dette ikke var jakt - når hun har stukket av med en bomullsdott, er hun betydelig mindre villig til å gi den fra seg, og jeg ble, lettere sjokkskadet, sittende med en fugl i hånden. Jeg er veldig uenig i at det er bedre enn å ha ti fugler på taket, og ettersom den lille fjærballen ikke tok til vingene da jeg gikk ut på balkongen med den, og istedenfor bare satt med en fot på fingeren min og en hengende bakover mens den gapte,var jeg oppriktig redd for at den ville måtte bøte med livet. Samtidig fryktet jeg at den ville forsøke å ta til vingene inne i leiligheten, og jeg ville ikke håndtere den for mye, i fall den hadde brukket noe. Heldigvis satt herr Kjøttmeis pent på fingeren min, og syntes å bli beroliget av å bli klappet forsiktig og snakket til med snill stemme. Jeg forsøkte å flytte ham over til et håndkle slik at han kunne slippe kroppskontakt med et skummelt menneske, samtidig som det ville gjøre det litt lettere for meg å finne ut hva jeg skulle gjøre med min nye venn, men det ville han ha seg frabedt - fingeren min var den beste vaglen, tydeligvis. Smått om senn flyttet han foten som hadde hengt bakover over til fingeren min, og fikk et godt grep med begge beina, og lukket nebbet. Så tok han brått til vingene og fløy rett inn i nærmeste vindu, og deiset i gulvet. Jeg fikk heldigvis plukket ham fort opp, men før jeg fikk åpnet vinduet, krasjet han i det igjen (dog fra så kort avstand at han ikke fikk noe fart. Denne gangen fikk jeg heldigvis holdt ham fast inntil vinduet var åpent, og han fløy raskt og uten problemer ut.

Jeg satt igjen med en god følelse av at jeg fremdeles er spontant flink til å håndtere dyr.
Men tilbake til den for lengst døde fuglen i skapet. Hva var den, egentlig? Det er egentlig mest skjærer og måker der jeg vokste opp, ettersom skjærene har fortrengt småfuglene, og størrelsen på øyehulen ser ut til å stemme godt overens med. Og inntil jeg finner det ut, må jeg leve videre med vissheten om at ekorn på sprit, falske barnekranier og skjærekraniesmykker selges på nett, og håpe at google vil forstå at søkene etter "identify skull", "bird skull without beak" og "great tit" var fuglerelatert. For ja, kjøttmeis heter "great tit" på engelsk. Håper google vet det.