Fire år i romjul

Jeg hadde nettopp en åpenbaring. Renates åpenbaring, åpenbart. Mindre lik en feberdrøm enn Johannes'. Jeg innså nemlig at jeg har misforstått Prøysenvisa "Romjulsdrøm". Denne sangen som alltid har vært der, som er så julete som det kan bli. Og jeg har misforstått. Og jeg føler meg naturligvis ganske dum.
For her har jeg gått rundt i mangeogtjue år og sunget at "det skulle vøri fire år i romjul" - altså at romjula veldig gjerne kunne vært fire år lang, fordi det er en så fin tid å være barn, og at det hadde passet utmerket å være et lite barn med en storebror i 5. klasse, men så innså jeg altså at første ord er en. Altså at man burde vært en fireåring når det er romjul.

Det ødela alt. Livet mitt har vært en løgn. Etc.
Men uavhengig av hva Prøysen skrev, skulle jeg ønske det hadde vært fire år, eller i alle fall fire uker, i førjulstiden. Nå er det jo riktignok litt over tre uker i advent, men likevel ser det ut til at julekvelden vil komme som julekvelden på kjerringa. Noe som åpenbart betyr at jeg er ei kjerring.
Jeg hadde en storartet plan! Jeg skulle bake, vaske, rydde og pynte denne siste uka før jul, men burde kanskje ant ugler i den berømmelige mosen da jeg allerede for en uke siden innså at jeg faktisk ikke hadde levert på bakefronten - på samme tid ifjor var jeg på god vei til syv slag og hadde hatt med flere bokser med småkaker på jobb. I år, derimot, var det nærmeste jeg hadde kommet en kurv med scones som smakte litt jul. Men jeg laget uansett en plan for hvordan jeg skulle rekke å gjøre alt. Absolutt alt. Jeg skulle hjelpe moren min med å henge opp lamper, jeg skulle ut og spise middag, jeg skulle vaske, rydde, bake, dra innom jobben med småkaker, skrive en artikkel eller to, fullføre flere blogginnlegg og rett og slett sørge for at jeg møtte romjula og nyåret med blanke ark og nystrøkne duker. Jeg drømte også om å få unna en rekke andre gjøremål, men litt selvinnsikt må man jo ha, så jeg avsto fra å skrive dem ned.

Det begynte tålelig bra - ryddingen som skulle unnagjøres i helgen, ble gjennomført omtrent som planlagt, men et ublidt møte med et vater på mandag ga meg en førjulspresang jeg ikke helt klarte å verdsette: kul i panna, hodepine og aversjon mot å bøye meg. Det var helt supert. Ettersom jeg ikke hadde fått kul i hodet siden jeg var 6 år gammel, bestemte jeg meg for å spørre Internett om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå å gjøre vondt verre, og Internett fortalte meg selvfølgelig at jeg antageligvis hadde fått en blødning på innsiden av hjernen og kom til å dø. Jeg tok dette med stoisk ro på bakgrunn av at jeg ikke merket noe til hverken hodepine eller dødsangst mens jeg var ute og spiste på tirsdag (jeg mener, om du er døden nær men glemmer det når du koser deg, er du antageligvis ikke døden nær, bare litt dramatisk anlagt), selv om hodepinen kom tilbake utpå kvelden, og da hadde med seg venner (dårlige sådanne).

Nå ønsker jeg ikke at dette skal bli årets mest sutrete og selvmedlidende blogginnlegg. Jeg liker ikke å sutre, og møter de fleste former for smerte og ubehag med en slags mild fascinasjon ("jøss, kan jeg ha vondt på denne måten? Hm, hvor er det egentlig smerten stråler ut fra?") og en delvis fraværende vilje til å gjøre noe med det. Misforstå meg rett: om jeg har en hodepine som gjør det umulig for meg å fungere normalt på jobb, tar jeg et par ibux. Må jeg gå til legen, gjør jeg det, i alle fall dersom noen maser på meg en stund først. Jeg prøver ikke å sabotere meg selv, men jeg anerkjenner at smerte er en helt vanlig del av det å være menneske, og såfremt det ikke hemmer meg eller gir meg et ønske om å dø der og da, tar jeg det ganske med ro.

Jeg er nok egentlig ganske heldig, for en oppvekst dominert av hodepiner og mageknip fordi jeg vantrivdes på skolen og forkjølelser som fremsto som helårsprosjekter, muligens takket være dårlig inneklima på skolen, kombinert med noen helseplager som garanterte overveldende smerte nå og da i noen år, sikret meg takknemlighet for god helse og en relativt høy smerteterskel. Jeg er omtrent aldri syk, og er flink til å legge eventuell sykdom til helger og ferier. Og det var det jeg gjorde nå, og siden tirsdag kveld har jeg hatt en litt merkelig forkjølelse med milde symptomer utover at jeg er fullstendig utslått. Jeg er ikke på noen måte døden nær, jeg er ikke sengeliggende, og det er ikke synd på meg. Jeg er bare totalt utmattet. Ting jeg har blitt forpustet av denne uka, omfatter blant annet:

• brette melkekartonger
• gå opp to trinn på en trappestige (og ned igjen)
• stå oppreist i et par minutter
• drikke en kopp te

Og vi er herved kommet til poenget: Ting går ubeskrivelig sakte når du ikke orker å gjøre noe, og når det å gjøre 30 % av de tingene du normalt kunne rukket over, gjør deg så utmattet at du ikke har mer energi etter kl 8 på kvelden, blir det litt kjipt. Ikke nok med at du ikke får gjort det du skal, du får ikke gjort det du har lyst til heller. Men jul blir det, enten man er klar eller ei, og jeg er egentlig fordømt fornøyd med egeninnsatsen, omstendighetene tatt i betraktning: Treet er tent, det er relativt ryddig og rent, nye lamper er montert, fotspor fra kattene er fjernet fra routeren og jeg kan sitte ned og la julefreden senke seg. 

God jul!