Frøken neglelakk og taklampegalskapen

Gjorde du noen reale black friday-kupp? Jeg kjøpte mer neglelakk. Masse neglelakk. Antageligvis for mye neglelakk.
Jeg har skrevet om neglelakk her tidligere. Som da jeg naivt erklærte at jeg hadde funnet neglelakken i mitt liv, eller da jeg begynte å ane at lakkering av negler ikke var verdens mest konstruktive hobby. Men jeg lar meg ikke stoppe, i alle fall ikke ennå.
Jeg tror min neglelakkdilla er litt som 1. verdenskrig - det var en utløsende årsak, men en rekke bakenforliggende årsaker som viste seg å være eksplosive så snart lunten ble tent. Jeg tror det er en kombinasjon av forfengelighet, lekenhet, mestringsfølelse, ekstrem fascinasjon for alt som glitrer og skinner og et barndommens neglerotbefengte negler med melkeflekker (som jeg nå vet kalles "leukonyki" og normalt skyldes mekanisk skade på neglen, men som også muligens er koblet mot bly- og arsenikkforgiftning. Takk, Internett)

Uansett grunn, er neglelakkdilla en slik hobby som medfører et kontinuerlig behov for nye ting. Nå har jeg for eksempel sprengt kapasiteten foran filmer og spill i det ene skapet mitt, og "måtte" derfor bestille et stativ i akrylplast som kan romme inntil 65 flasker neglelakk. Perfekt for de rundt 50 flaskene jeg har fått i hus siden i sommer!

Og litt moro må man jo unne seg, ikke sant?
Men jeg lurer litt på hvor dette skal ende. Jeg skal definitivt ikke begynne å støpe falske negler - det er juks i min bok, men er det ellers noen grenser? Jeg mener, det er ikke uvanlig at jeg bruker en times tid på å fikse neglene mine, og takket være baselakken som er superenkel å skrelle av, holder som regel ikke manikyren mer enn en arbeidsdag - ofte mindre. Det er noe mildt forstyrrende over det å komme borti noe med den ene neglen, høre et "popp" og se  et hardt skall av fire-fem strøk med neglelakk fly bortover gulvet. så 4-5 økter per uke, det er ganske mange timer med uendelig meningsløs aktivitet per år, ikke sant? Helt meningsløst er det kanskje ikke, for jeg slapper godt av og har det gøy mens jeg holder på, men det er definitivt ikke en spesielt konstruktiv fritidssyssel.

Dessuten, noen ganger går det riktig galt. Det er for lengst avklart at jeg er rimelig slepphendt - det ligger til familien, og selv om jeg ikke akkurat er direkte stolt over det, gjør det meg ganske trygg på at moren min faktisk er moren min, og at hun ikke fant meg forlatt ute i skogen etter at noen satt meg ut der for å dø. Men slepphendthet og neglelakk er åpenbart ikke verdens beste kombinasjon, og overmodig som jeg er, gikk jeg for flere år siden bort fra det å bruke et blad eller lignende som underlag. Pff, hvem trenger vel det? Jeg kjører ufortrødent på. Og noen ganger går det galt.

Du lurer kanskje på hvordan kappen min kan blåse bakover
ute i verdensrommet?
Stikkord: vindmaskin og laaang skjøteledning!

Som på torsdag, da jeg satt ved skrivebordet og lakkerte neglene blodrøde og tenkte for meg selv at korken på Cirque-neglelakken er veldig slank og glatt. Da siste strøk var lagt på den siste neglen, glapp korken, traff den nye, blå kjolen min og forsvant i mørket under skrivebordet. Jeg var i villrede, for hva skulle jeg egentlig prioritere? For å unngå ødelagt neglelakk måtte jeg lokalisere korken, ev. tørke av kosten og skru igjen flaska. For å unngå å måtte lakkere neglene på nytt, måtte jeg være forsiktig med den fremdeles våte lakken på alle ti fingre, og for å unngå ødelagt kjole, måtte jeg finne flekken, tørke vekk lakken og fjerne restene med neglelakkfjerner, forhåpentligvis uten å skade stoffet. Jeg tar det som en klar indikator på at jeg har overnaturlige krefter at jeg klarte å gjøre alle tre tingene omtrent samtidig. Noen burde åpenbart lage en superheltfilm om meg.
Frøken Neglelakk, kanskje?

Tidligere i uken var jeg frøken cape og Rødhette, uten at jeg følte meg spesielt superheltaktig. Eller eventyrlig.
Jeg har sydd meg en cape i rød ull som jeg er relativt fornøyd med, sånn bortsett fra at den ikke er videre varm og at hetten er så stor at en kriminell trio gjerne kan stikke hodene sammen og konspirere inni den. Det er derfor ganske vanskelig å få den til å fungere som hette uten at det ser ut som om jeg enten jobber som bøddel eller forsøker å lansere en slags kommunistversjon av Ku klux klan. På onsdag møtte jeg opp på jobb med scones, og dem hadde jeg naturligvis med meg i kurven min. Det føltes helt normalt å traske i vei mot t-banen i rød cape med kurv på armen, men da jeg kom til sentrum, snødde det. Snø betyr hette, og jeg innså der og da at det så ut som om jeg drev med en eller annen form for rødhette-cosplay. Det var det visst flere som tenkte, for jeg fikk en del undrende blikk og tilfeller av folk som snudde seg, noe jeg ikke var ekstremt overbegeistret for.

Men nå skal jeg se lyst på tilværelsen, bokstavelig talt.
Jeg får nemlig nye lamper snart. Man skulle tro det var uproblematisk å kjøpe seg lamper, og at man kunne beholde dem i mange år. Og jeg skulle virkelig ønske at det var slik for meg også, men jeg føler at jeg har gjort veldig dumme lampevalg, og nå tar jeg (for tredje gang) konsekvensene og bytter. Jeg er fornøyd med de fleste lampene mine, men taklampa på TV-stua, som debuterte i stua og som er så krøkkete å montere at jeg sist måtte ta meg en lur underveis, gir et litt ubehagelig og slitsomt lys (sikkert pærene), og taklampa jeg byttet til i stua, slukker på den ene armen etter ca 20 sek. Det er litt mystisk, men heller ikke den klarte å gjøre meg til lags, så nå skal den byttes ut med en taklampe bestilt fra England. Jepp, jeg er så sær at jeg ikke finner lampen i mitt liv i Norge, jeg må importere den...

Og det har vært overraskende vanskelig. Ettersom jeg bestilte for både moren min og meg, og hun er hjemme på dagtid, oppga jeg hennes adresse som leveringsadresse da jeg bestilte. Sporingen viste at pakken skulle komme 18. desember, og det var egentlig helt greit, selv om det var 3 uker etter at jeg bestilte. Men på torsdag (14.) ringte en sjåfør og spurte om jeg var hjemme. Etter å ha fått et slags sporingsnummer av ham, skjønte jeg at dette måtte være lampene, men med min adresse som leveringsadresse. Noe forvirret sa jeg at nei, jeg var ikke hjemme, og jeg var heller ikke mottager, og fikk beskjed om å ringe kjørekontoret. Det gjorde jeg, og fikk endret adressen og samtidig bekreftet at pakken skulle komme på mandag, ettersom de ikke fikk omadressert på samme dag (litt rart når det tar 3 min å kjøre mellom dem, men ok). Det var avgjørende at den ikke kom på fredag, for da var ikke moren min hjemme. Men hva skjedde fredag? Ny sjåfør ringte og sa at han hadde ringt på men ikke fått svar. Litt forvirret spurte jeg: "men... det er fredag idag?". Det var han helt enig i, men hadde ikke fått beskjed om at pakken min ikke skulle ut den dagen. Nå krysser jeg fingrene for at pakken faktisk kommer mandag og at TNT avstår fra å belaste meg noen rare gebyrer fordi enten de eller selger rotet til adresse, og fordi pakken derfor har vært forsøkt utlevert to ganger og satt på lager. Meg bekjent er gebyrer det beste slike selskaper vet, men jeg håper å kunne bli positivt overrasket. Jeg vet at mye kan gå galt med EDI og sånt, men det føles jo litt håpløst når man oppgir separat leverings- og betalingsadresse og alt er riktig i både ordre- og sendingsbekreftelsen, mens transportør tydeligvis bare forholder seg til betalingsadressen... Uansett, det blir forhåpentligvis ny taklampe snart. Yay!