Blindnagler til folket

Nå er det under 11 måneder til jul, gitt, og det føles som om det er lenge siden nyttår. Listen over ting jeg skulle ha gjort er fremdeles lang som et vondt år (og vel så det), men samtidig føler jeg at 2018 har vært relativt innholdsrikt. Jeg har omsider fått ut fingeren og bestilt meg mer greier fra Royal Design (ja, jeg er den typen person som kjøper fancy dorullholder til flere hundrelapper, men jeg er også den typen person som, etter å ha innsett at det koster omtrent like mange hundrelapper å erstatte et knust tannglass, først går flere uker uten tannglass ("det går helt fint å samle vann i hendene og drikke, slik man gjorde da je å'n bæssfar var småjinter"), for deretter å relokere et av kjøkkenglassene til badet), slik at verdens beste stekespade som åpenbart ikke er av verdens beste kvalitet, ettersom den røk inni håndtaket etter noen få gangers bruk, kan få sin erstatter. Det var egentlig ikke her jeg ville avslutte den setningen, men den ble så lang og omfattende at jeg begikk barmhjertighetsdrap.

Men jeg har gjort mye mer også! Jeg har fått midlertidig blått hår (som nå begynner å bli rosa - en noe uventet effekt), jeg har kreert en kentaur som er halvt dalahest og halvt Clas Ohlson-ansatt, sett alle sesongene av Black Mirror og blitt både beveget, skremt og forstyrret, spist middag ute (ute inne, ikke ute ute - det ville vært veldig kaldt), dyttet en bil som slet med å komme seg opp en bakke, sydd en topp og et skjørt og sett The Book of Mormon i nynorsk språkdrakt og lurt på om de må oppdatere referansen til Thomas S. Monson ettersom han har vandret heden og blitt erstattet av en ny "profet". Og innsett at jeg antageligvis bruker litt for mye av min mentale harddisk på mormonertrivia.

Jeg har også hengt opp en vegglampe slik at jeg omsider, etter nesten tre år, faktisk har godt arbeidslys ved dataen. Jeg liker å skryte av at jeg er løsningsorientert, og det medfører jevnlig at jeg tar kompliserte omveier for å nå målet mitt. I dette tilfellet var utfordringen at den gamle lampen var skrudd fast i betongveggen med to skruer, og at avstanden mellom disse var så stor at jeg hverken kunne skru inn den nye lampens monteringsbrakett i de gamle hullene eller kamuflere dem med lampen. Tanken på å måtte gå ut i naborommet og hente borhammeren var veldig lite fristende, så jeg fant min egen løsning: jeg ville uansett ikke kunne kamuflere det overflødige hullet i den mørkeblå veggen, så hvorfor ikke bruke det? Så da brukte jeg to av mine favoritter fra Clas Ohlsons jernvareavdeling; en blindnagle og noen cm med patentbånd, og laget enkelt og greit en forlengelse av braketten. Jeg skal ikke påstå at det ble pent, for det ble det ikke, men mitt argument for løsningen er at det ikke ville blitt pent uansett, og at jeg slapp å bore enda et hull i veggen. Og blindnagler er tross alt det beste noen sinne. Nesten.

Det påfølgende prosjektet var å dekke hyllen over sisternen på toalettet i dekorplast. Det er antageligvis et helligbrøde å skjule en eikeplate, men jeg har aldri likt den - jeg har separat bad og WC, og sistnevnte er et lettere klaustrofobisk rom det er vanskelig (og ikke spesielt interessant) å gjøre "koselig". Jeg har imidlertid siden starten hatt lyst til å male platen i en farge som harmonerer med de grå gulvflisene, slik at antallet farger reduseres, men etter et uhell med det jeg tror var Liquisole, et flytende tetningsmiddel for å reparere skosåler og sånt med, er deler av treet dekket av et gummiaktig belegg, så jeg visste at en eventuell oppussing av platen ville medføre sliping og pussing i tillegg til maling, og ja, jeg er litt lat. Men så oppdaget jeg at vi hadde fått inn dekorplast på Clas, og etter å ha brukt en valnøttvariant på mammas nye hylle, bestemte jeg meg for å gi treplaten min samme behandling, men i stein. Og jeg er kjempefornøyd. Det var fort gjort, det ble pent (jeg kunne gjort en bedre jobb, men det var ikke dagen for det), det ser overbevisende ut og er full reversibelt.

Så ja, jeg synes jeg har fått gjort mye på fire uker, og det er litt godt å kunne bevise det for seg selv når man har brukt syv timer på å komme seg på matbutikken en lørdag, og har vært usannsynlig tiltaksløs og bedagelig hele dagen. For snittet, det er ikke så verst når alt kommer til alt.