En tekstilmisbrukers bekjennelser

Adina både maler og måler

Jeg innrømmer det, jeg misbruker stoff. Ikke den typen man røyker eller injiserer, men den typen man syr klær og sånt av (jeg ville egentlig kalle innlegget "en stoffmisbrukers bekjennelser", men så slo det meg at det kunne høres ut som om jeg bagatelliserer rusavhengighet, så pardon the lacking pun). Plutselig kommer det over meg, behovet for å kjøpe stoff. Behovet for å skape noe, eller i alle fall å prøve. Så går jeg innom Stoff & Stil, der de i grunnen aldri har det jeg vil ha, men flere ting jeg tenker jeg kanskje kan brukes, og så innser jeg, igjen og igjen, at jeg ikke burde kjøpe noe før jeg har bestemt meg helt konkret for hva jeg skal sy og beregnet hvor mye stoff jeg trenger. Risikoen for å ha for mye eller for lite stoff er overhengende. Kjøper jeg for mye, kaster jeg bort penger og genererer enda flere ubrukelige stoffrester som jeg tar vare på i tilfelle de skulle vise seg å ikke være ubrukelige likevel, kjøper jeg for mye, får jeg ikke fullført prosjektet når jeg skal. Problemet er at jeg som regel handler en god stund før jeg har en konkret plan, og dermed må jeg kjøpe basert på gefühlen. Det er ikke spesielt smart.

En torsdag for noen uker siden sa jeg derfor til Spurven: "jeg har lyst til å kjøpe stoff, men jeg har ikke funnet ut nøyaktig hva eller hvor mye", og dro hjem for å finne ut hva og hvor mye. Dessverre endte jeg opp med å gjøre omtrent alt annet enn å beregne stoffmengde (jeg er litt usikker på hva jeg egentlig gjorde, men jeg antar det involverte middag, YouTube og te. Så da jeg skulle dra fra jobb på fredag, hadde jeg fremdeles ikke snøring, men en ny samtale med Spurven avklarte at jeg åpenbart skulle kjøpe stoff selv om jeg manglet den nevnte snøringen.

Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en ny cape, og at den skulle bli anderledes enn den forrige, men jeg hadde ikke kommet noe lengre enn det. En god start, ikke sant? Jeg kjøpte derfor (som alltid) for mye stoff, og trenger nå et bruksområde for 2 m ullfilt, slik at jeg slipper å føle at jeg har kastet bort 400 kr. Stoffet var pent, og etter å ha tegnet mulige løsninger og tenkt litt, klippet jeg ut delene og sydde dem sammen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage en krave - det har jeg ikke prøvd før, og jeg vil jo helst lære noe nytt for hvert prosjekt, men jeg fant ut at det var ganske dødfødt når jeg hverken brukte et mønster, hadde en sømbyste eller visste hva jeg gjorde. Og i tillegg var stoffet veldig mykt og tykt, noe som ikke gjorde det noe enklere. Men det gikk bra likevel, og capen ble i det store og hele ganske bra, sånn med tanke på at den ikke var basert på noe ordentlig mønster, at jeg omtrent ikke brukte målebånd og at jeg la den opp i riktig lengde ved å legge den på gulvet for så å klippe på frihånd.

Grovarbeidet unnagjort og det ferdige resultatet

Tre uker senere, og det er allerede for varmt til å bruke den.


Men det er noe positivt i alt, for ettersom dette sømprosjektet er avsluttet, kan jeg finne et annet istedenfor, og ettersom det nå begynner å gå mot sommer, drømmer jeg om nye, lette sommerkjoler, gjerne selvgjorte, og drømmen om en sømbyste er atter en gang vekket til live. Argumentet for sømbyste er at det er enklere å tilpasse og visualisere om man har en tro kopi av seg selv å prøve det på, mens argumentet mot er at jeg ikke har plass, og at jeg er unik og at det ikke finnes noen sømbyste som er som meg. Det med at jeg ikke har plass har jeg midlertidig valgt å ignorere - leiligheten min skal jo egentlig være stor nok for en familie, så det burde være mulig å finne plass til en statisk kopi av meg selv. Jeg kan kalle den Georg og føre lange samtaler med den. Vi kan få det fantastisk sammen. Men seriøst, det er vanskelig å finne seg en sømbyste. Jeg er genuint overrasket over at det finnes sømbyster i min størrelse - jeg har liksom akseptert at jeg som tjukk person ikke fortjener fine ting, men kanskje er det derfor det faktisk finnes - sømbyster som er ment for å brukes er jo ikke akkurat spesielt dekorative eller pene. Som en blogger beskriver de sømbystene som ikke er ment for søm, men som utstillingsdukker: "de har proporsjoner som ikke er anatomisk korrekte fordi de er utformet for å få klær til å se bra ut". I motsetning til meg, altså.

Men jeg har lest nok (og sett nok) til å vite at sømbystene som kan justeres, uansett ikke vil bli som meg, og den ene muligheten til å få noe som er perfekt, er å sy en selv, noe som forutsetter at man faktisk kan klippe og sy etter et mønster, noe det er en kjent sak at jeg ikke kan. Men det å bruke 2000 kr på en sømbyste som kanskje skal hete Georg og deretter bruke mer penger (og mye tid) på å prøve å få Georg til å ligne på Renate (burde jeg kalt denne sømbysten jeg ikke har ennå for noe litt mer passende?), fornuftig? Det blir i alle fall mer forpliktende, for jeg kan ikke akkurat slutte å sy (eller slutte å utvide repertoaret av plagg) dersom jeg gjør en slik investering.

Så ja, det blir nok sømbyste. Og mer stoff. Masse stoff.