Nesa mi og jeg

I min barndom var det mange diskusjoner innad i familien om hvem jeg hadde arvet nesa mi fra. Det finnes nemlig ingen som den i hele den bittelille familien vår, og selv om det ble konkludert med at den lignet mest på tantes (ettersom den var liten), var fasongen ganske anderledes. Og den var rar. En slags merkelig blanding av potetnese og oppstopper av type "veldig liten".
Forsøk på å finne ut hva neser som min kalles, har gjerne resultert i at jeg forviller meg inn på nettsider som er ganske jevnt fordelt mellom følgende kategorier:

1. "Hva forteller nesefasongen din om din personlighet?" (Hvis du har liten nese, får du det visst bra når du er i 40-årene. Det er så fantastisk mye fordummende "informasjon" der ute)
2. "Hitler, Hitler, Hitler, Hitler" (jeg forsøkte å ordlegge dette på en mer konkret måte, men var litt redd for at bloggen min skulle dukke opp på side 11 av Google for en eller annen fersk nynazist)
3. "Du er stygg. Gi oss pengene dine, så gir vi deg nesa til en kjendis" (den skumle versjonen av "jeg tok nesa di"-trikset alle voksne liker å utsette barn for)

"Nesa di er rar, men den passer til ansiktet ditt" (Victoria)

Så da ga jeg opp, og tenkte at det ikke var så farlig hva nesefasongen min kalles - det er tross alt ikke veldig nyttig informasjon. Jeg skal ikke [late som om jeg kan] sminke den mindre, jeg skal ikke registrere nesefasong i en veldig spesiell database som drives av en suspekt organisasjon, og jeg har forsvinnende sjelden behov for å forklare noen hvordan nesa mi ser ut. Og om behovet skulle melde seg, kan jeg ta et bilde av den.

"Du har seriøst verdens minste nesebor" (Lukas)

Men det er en situasjon der nesefasongen min faktisk er et problem. Eller, ikke fasongen, men det at jeg ikke har bein i nesa, bokstavelig talt. Ikke helt bokstavelig talt, jeg har jo et nesebein, men det er tydeligvis litt kort, og kombinert med at selve nesa ikke stikker særlig langt ut, resulterer det i at briller og Renate er en enormt dårlig kombinasjon.
Eller som jeg sa til optikeren da jeg var innom for å finne solbriller:

"Jeg har Voldemorts nese"

Og ja, jeg overdriver litt, men ikke mye. Om jeg klemmer nesa til den ene siden, er den forbløffende lik Voldemorts (altså flat), og det er et konstant problem at brillene mine sklir nedover nesa. Det er såpass ille at det å telle antall ganger jeg skyver brillene på plass er en akseptert tidtrøyte når man tilbringer tid med meg. Litt som å telle sølvfargede biler.

Så da jeg var hos optikeren for å kjøpe de vanlige brillene mine for rundt 1 år siden, var det å finne noe som faktisk holdt seg på plass, og som heller ikke satt fast i kinnene mine, en utfordring som min fantastiske optiker og jeg trodde vi hadde løst med glans. Ettersom jeg er håpløs, har jeg gått rundt siden da og dyttet opp brillene til den store gullmedaljen, men da jeg var innom og plukket ut solbriller (og hadde stort fokus på dette med at de skulle sitte ordentlig), nevnte jeg det, og brillene ble justert. Plutselig satt de kjempefint, og jeg marsjerte blid og fornøyd tilbake til jobb. En halvtime senere tok jeg meg selv i å dytte på brillene igjen. Og jeg skylder ikke på brillene, dette er meg. Det er jeg som er defekt. Og de nye solbrillene? De sklir ned, de også. Konstant.

Min nye, geniale plan: Jeg vil skru inn en liten opphengskrok ved neseroten, slik at jeg kan henge brillene i den.