De enkleste ting

Noen ganger blir veldig enkle ting utrolig vanskelige. Idag, for eksempel, da jeg, fordi det er sommerferie her i gården, skulle stå opp kl 10, satte meg opp i senga, skrudde av alarmen og sovnet igjen, sittende fremoverlent i senga. Eller da jeg skulle bruke reiseplanleggeren for å finne ut når jeg skulle dra til byen, og Ruter anbefalte meg å ta en buss som, ifølge varselikonet i appen, ikke stoppet på holdeplassen appen anbefalte at jeg tok den fra. Jeg tror kanskje det betydde "kun påstigning", men det sto det jo ikke noe om, så jeg siktet meg inn på en annen. Da jeg var 2 minutter og ca 10 meter unna holdeplassen, innså jeg at denne anbefalingen gjaldt en annen holdeplass, hvilket betydde at mine 2 minutter i beste fall var 1 minutt. Jeg spurtet oppover en veldig bratt skråning, oppdaget at det var blitt satt opp et autovern der i nyere tid, måtte gå omvei og rakk bussen i siste liten fordi sjåføren var snill. Bussen var imidlertid ikke snill, den var varm som Helvetes forkammer, og jeg spurte meg selv gjentatte ganger om vi var fremme snart. Det var vi ikke.
Det er egentlig fascinerende hvor lang en busstur på en knapp halvtime kan bli når man synes innmari synd på seg selv, men heldigvis kunne jeg etterhvert distrahere meg selv med et av livets store spørsmål: om noe er ubehagelig/vondt, kan man da, med ren viljekraft, stenge det ubehagelige/vonde ute, og ha det tålelig greit inntil det enten går over eller eskalerer? For min erfaring tilsier at det på sett og vis fungerer, i alle fall tidvis, men det kan jo være at det er kilden til ubehaget/smerten som reduseres, og at jeg likevel ikke har viljestyrke nok til å bestemme meg for at jeg har det aldeles utmerket. Så da 20 minutter hadde gått, og jeg fremdeles følte at jeg holdt på å bre opp, samtidig som jeg var takknemlig for at det føltes mer som 180 grader midt i ovnen på over- og undervarme istedenfor 250 grader på øverste rille på grillfunksjon, skulle jeg gjerne hatt et termometer på meg for å sjekke om bussen var litt mindre brennhet, eller om jeg hadde akklimatisert meg. Og det er åpenbart derfor Renate 8 år kjøpte seg en nøkkelring mede termometer på ferie i Hellas. Renate 8 år la gode planer, men dessverre forutså hun ikke at Renate 14 år ville rote den bort og Renate 20 år finne den igjen og spørre hvem i all verden som har plass til en svær klump på nøkkelknippet. Renate 8 år visste heller ikke at Renate 29 år ville være helt enig i resonnementet, så da var det i grunnen litt bortkastet.

Uansett, jeg kom meg til Brugata uten å smelte. Og jeg synes jeg fortjener en premie for den prestasjonen.

Så opplevde jeg 2 timers veldig hyggelig opphold i motgangen i form av en god middag og koselig samvær, før jeg, da jeg skulle betale for maten min, innså at jeg ikke husket PIN-koden på kortet mitt. Den var HELT borte. Eller, jeg husket halvparten, men a) det hjelper fint lite, og b) jeg husket ikke om de sifrene jeg husket, skulle komme først eller sist. Da er det ganske mange muligheter. Jeg visste egentlig også at minst tre sifre ikke var involvert i moroa, men igjen, det hjalp ikke stort. Jeg gjorde et fåfengt forsøk som ble avvist av den lite samarbeidsvillige betalingsterminalen, og var veldig, veldig glad for at jeg var oppsatt med venn som kunne legge ut for meg.

Måpende hjernecelle

Hurra!

På vei hjem forsøkte jeg gang på gang å komme på hva koden var. På et tidspunkt var jeg nesten helt sikker, men heldigvis hadde jeg ikke tilstrekkelig stor tillit til meg selv, så jeg dro hjem for å sjekke istedenfor å dra på butikken for å handle, og det viste seg å være lurt, for koden jeg trodde jeg husket, var feil. Bare ett siffer, men jeg regner med at betalingsterminalen på matbutikken ville vært like lite forståelsesfull som den på restauranten, så jeg er glad for at jeg på daværende tidspunkt hadde mistet all tiltro til min egen hukommelse. Men jeg ble så satt ut. Jeg har aldri glemt PIN-koden min før. Min spontane forklaring var veldig tidlig aldersdemens (noe jeg vet man egentlig ikke skal tulle med, for det er få ting som er verre enn at en du er glad i forsvinner fra deg mentalt, og det er neppe særlig moro å være den som forsvinner heller), men mor visste råd (typisk mødre), og mente jeg kunne skylde på varmen. Som 50 % nordlending og med en kropp som er bygget for vinterføre, er det en veldig god bortforklaring, og jeg kommer til å holde fast ved den. Alternativt var jeg så utrolig satt ut over at jeg hadde gått over gaten på rød mann og spist en hamburger med dressing at alle hjernecellene var opptatt med å stå i en ring og måpe.