Jeg skrur

Igår kjempet jeg en lang og hard kamp. Det var både blod, svette og ... vel, ingen tårer, men en god del banning. Moren min skulle komme på besøk og hjelpe meg med å få opp den nye ventilatoren, en prosess som i teorien burde være grei skuring - jeg kan lese bruksanvisninger, jeg er ganske sterk, hjernen min fungerer nogenlunde bra når det ikke er for varmt (det var det) og jeg ikke er sliten (det var jeg), og jeg anser meg selv for å være relativt handy. Suksessoppskrift, ikke sant?

Slik så det ut inni verktøyskapet mitt
for tre år siden. Det ser ikke lenger slik
ut, og jeg orker ikke tanken på å
forevige det i sin nåværende form

Moroa begynte da jeg innså to ting. Den første var at jeg ville måtte henge opp ventilatoren høyere enn jeg egentlig ønsket for å dekke den øverste delen av området der idiotene som satte opp den gamle ventilatoren, hadde fjernet tapetet, og når man skal henge opp noe høyt oppe over kjøkkenbenken og er ganske liten, er det ikke noen fordel å m
åtte strekke seg 15 cm lengre enn man ellers hadde trengt. Den andre var at jeg ikke hadde fjernet de siste to skruene fra den gamle ventilatoren, og at sporene var ødelagte. Ingenting bet på, så jeg fant frem min gode venn Dremel, som hjalp meg med samme problem for litt over en uke siden, og freste et spor i hvert skruehode, slik at jeg skulle kunne bruke en flattrekker istedenfor pozidrivetrekkeren skruen var beregnet for. Både arbeidsstillingen og skruens plassering, tett innpå et lite metallbeslag, gjorde dette til en både tidkrevende og enerverende prosess, og det ble ikke noe særlig bedre da jeg, etter å ha fått ut skrue nr. 1, innså at skrue nr. 2 ikke lot seg rikke, og at det eneste jeg oppnådde når jeg forsøkte å skru den ut, var at flattrekkeren min ble skadet. Heldigvis viste Internett råd, og jeg kunne omsider konkludere med at ja, skruen rikket på seg dersom jeg grep rundt den med en kombinasjonstang og roterte den. Det krevde bare like mye håndkraft som en hjulvinde når du skal løsne en hjulbolt som sitter ekstra hardt, og du vet at du er nødt til å få det til fordi du hverken har tilgang til momentstav, elektrisk muttertrekker eller en større og sterkere person. Så da begge skruene omsider var ute, var jeg egentlig sliten nok i massevis. Og jeg hadde altså egentlig ikke begynt engang.

Prosessen med å henge opp ventilatoren var egentlig ikke så skrekkelig komplisert: teip fast en mal til veggen og sørg for at den henger i rett høyde og er i vater, bor fire hull, skru inn to skruer i de øverste hullene, hekt ventilatoren på dem, skru til, og skru deretter inn de to nedre skruene gjennom ventilatorskroget. Dette hadde vært betydelig enklere dersom:

1. borhammeren hadde klart å lage hull uten at jeg måtte bruke min høyverdige vekt for å hjelpe den (kjøkkenveggen min er veggen fra helvete)
2. de øverste skruene hadde gått helt inn i hullene som var mer enn dype nok, istedenfor å stoppe opp ca 8 mm og nekte å rikke seg, og attpåtil true med å selvdestruere hodene sine dersom noen forsøkte å skru dem ut eller inn
3. de nederste skruehullene hadde vært plassert litt lengre unna veggene i skroget, slik at det hadde vært mulig å skru fast moroa uten å ha en vinkeltrekker. Jeg har en vinkeltrekker, men det det jo ikke alle som har...



Har du ikke en sånn? Det har Clas Ohlson,
og du kan sannsynligvis få lov til å kjøpe den.
Spør etter 40-8911
(bilde stjålet fra Clas)

4. hele ventilatoren ikke hadde vært dekket med en beskyttelsesfolie som satt helt latterlig godt fast, som satt under nagler og belysningspaneler og inni sammenføyninger slik at det var omtrent umulig å få tak i en liten flik, og det nesten uansett ble sittende igjen små biter her og der. Kjære IKEA: det skal være morsomt å fjerne beskyttelsesfolie! 

Men til slutt hang selve ventilatoren oppe, og da begynte det jeg trodde skulle være den enkle jobben. Det var det i grunnen også, men den var bare enda mer frustrerende for mine 160 cm. Dette trinnet gikk ut på å plassere enda en mal, bore fire hull og skru inn to beslag, det ene med en slags T-formet plasthette på. Neste trinn var å kappe til aluminiumsrøret , stikke det oppunder plasthetten og feste det rundt stussen fra selve ventilatoren med en slangeklemme. Jeg fulgte anvisningene for måling, og stusset litt over at jeg hadde to baufiler i skapet. Men slangen (fra IKEA - den modellen de anbefaler til denne ventilatoren) er ikke fleksibel, og kan dermed ikke settes inn mellom to stusser som allerede sitter fast, så da måtte plasthetten ned. Så begynte prosessen med å få enden av slangen inn i hetten, en prosess som hadde vært mye enklere om ikke begge hadde hatt nøyaktig samme diameter. Det var som å prøve å skjøte to sugerør, bare at de var 15 cm i diameter, uhåndterlige og laget av hardplast og metall. Til slutt fikk jeg det sånn nogenlunde til, og fikk koblet opp delene. Jeg hadde nå en komplett vifte, og det var bare metalldekselet som manglet, også det kledd i verdens mest frustrerende beskyttelsesfolie. Jeg tok på meg hansker for å unngå å sette flekker på stålet, men måtte kaste begge og gi blanke i fingermerkene mens jeg forsøkte å skru på plass faenskapen. 

Når du skal skru inn en skrue gjennom to lag metall, er det fint om skruen er maskingjenget og det indre skruehullet har gjenger, slik at det faktisk er mulig å skru ordentlig til. IKEA satset istedenfor på en bitteliten metallskrue og et indre beslag som var lite mottagelig for gjengene - mulig skruen er selvborende, men ingen hadde fortalt beslaget noe om at det skulle gi etter, så det ble omtrent et dusin "yes, der satt den fast" etterfulgt av "faen!" når skruen spratt ut etter 20 sekunder før de satt sånn nogenlunde. Eller kanskje ikke. Kanskje de bare ble slitne av all sprettingen, og fyker til alle kanter så snart de har hvilt ut.

Moroa tok over 4 timer, og var ikke spesielt morsom. Og det er litt frustrerende for en person som elsker å skru sammen IKEA-møbler. Kombinasjonen av varmt og fuktig vær, sliten Renate, en lite samarbeidsvillig vegg, vonde arbeidsstillinger og en platetopp rett under som begynte å pipe hvert andre minutt fordi den følte på seg at noen kanskje ville lage mat på den, var en lettere eksplosiv blanding og likevel eksploderte jeg ikke. Jeg ramlet ikke engang ned fra gardintrappa og slo meg fordervet, det verste jeg fikk til, var å skjære meg på det IKEA ville kalt et "dekorativt rør til ventilator", og det var ikke engang vondt - jeg ble bare litt skuffet da jeg så blodflekkene på metallet og innså at det var ventilatoren som hadde fått meg til å blø, ikke motsatt. 

Men resultatet ble bra, bevares. Det er en pen ventilator, den passer inn på kjøkkenet og den er så høyt oppe at også høye mennesker kan lage mat på kjøkkenet mitt uten å skalle i den. Den er i fuckings vater. Nå mangler jeg bare en plate som kan dekke den tapetløse flekken, så blir det faktisk bra (igjen) der inne.

Og jeg føler egentlig at jeg har vært flink. I motsetning til idiotene som satte opp den forrige ventilatoren, har jeg faktisk klart å montere den riktig. Det ligger ikke løse beslag og slenger inne i dekselet, liksom. Det er en kanal inni der, med korrekt monterte utløp. Og jeg har kjøpt ekstra filtre, fordi IKEA, som kun selger sine egne ventilatorer, og dermed antageligvis har ganske god kontroll over utformingen, velger å  ha ørten forskjellige kullfiltre, og ikke er så interesserte i å beholde dem i sortimentet sitt i flere år etter at selve ventilatoren gikk ut. Så om jeg er flink og vasker  filteret hver tredje måned, kan ventilatoren leve i mellom 6 og 9 år. Da vil filteret garantert være utgått, og jeg vil måtte bytte ventilator dersom jeg fremdeles bor her. 

Jeg gruer meg allerede.