Men jeg gjør mye spennende, altså. Igår begynte jeg dagen med å lage frokost, og klarte å skjære meg til blods på brødkniven, for så å skave av litt tommel med ostehøvelen. Etter et par timers apati dro jeg frem støvsugeren og skulle bytte pose, bare for å oppdage at jeg hadde kjøpt feil modell. Med tanke på at jeg nesten daglig hjelper kunder med å finne rett støvsugerpose, er dette ganske flaut. Så var det bare å putte den allerede fulle posen tilbake i støvsugeren og håpe på det beste, og jeg fikk faktisk støvsugd nesten hele leiligheten, så hurra for meg. Til slutt kom jeg meg faktisk i butikken for å kjøpe gjær også, slik at jeg, da klokken nærmet seg 21, kunne sette gjærdeig. Og vet dere hva? Det ble en fabelaktig gjærdeig. En av de beste. Den var så fin at jeg hadde lyst til å synge ut fra hustakene om den. Jeg skulle ønske at det ble skrevet viser om den, at historien om denne gjærdeigen ble fortalt rundt leirbålene i Nangijala. Så bra var den. Så kjevlet jeg inn smør, laget roseboller og satte dem i smurte muffinsbrett. Det var storartet. Det som ikke var fullt så storartet, var at jeg underveis begynte å lage tzatziki. Jeg er ikke så dum at jeg går fra hvitløk til gjærdeig (litt har man jo lært av Semmelweiz), men jeg tilstrekkelig dum til å prøve meg på slik multitasking. Det gikk faktisk overraskende bra, om man ser bort fra at klokken ble bortimot 2 før jeg kom meg i seng, noe som ikke var helt optimalt med tanke på at jeg ikke kunne sove kjempelenge nå idag.
Litt før 8 drømte jeg at alarmen hadde gått, så jeg kjempet en lang og hard kamp mot søvnen før jeg satte meg opp, lurte på hvilket århundre jeg var i, og innså at alarmen ikke skulle gå før om en time. Da var det imidlertid allerede varmt og ekkelt, så jeg konkluderte med at det var bedre å stå opp og få litt mer ut av dagen, for så å bruke de neste 3 timene på å komme over en sjarmerende kombinasjon av utmattelse og hodepine.
 |
| Jeg har rundet Instagram |
Og kjære leser, du og jeg er sikkert enige om at den beste måten å kvikne til på om morgenen er å få litt vann i ansiktet, sette seg ned med en avis eller noe og spise en god frokost. Eller noe sånt. Jeg hadde ikke en sånn morgen. Etter å ha veltet meg selv over i stående posisjon, bearbeidet jeg meg ut på stua, ettersom jeg skulle ta ut brettene med roseboller og sette dem til temperering. Det var rimelig varmt i rommet, og jeg forsto snart at det skyldtes at Renate fra lørdag ikke hadde trukket ned plisségardinene etter å ha vasket vinduene, fordi det var så hyggelig å se ut. Tirsdags-Renate visste jo at grunnen til at plisségardinene er nede hele sommeren, er at det blir veldig varmt uten. Det er vel ikke noe problem, tenker kanskje du? Det er jo bare å ta dem ned. Hehe, jeg må le. Jeg har veldig fine, skrekkelig dyre plisségardiner. Eller, det kan hende de er helt normalt priset, alt jeg vet, var at det er få ting som er mindre tilfredsstillende enn å bruke noe du føler er en stor sum penger på noe skrekkelig kjedelig. Det er som å være barn og få en 20-kroning og tvinges til å kjøpe purre for hele pengen.
Uansett, mine fine, dyre plisségardiner er "designet med tanke på sikkerhet", og har "sikkerhetsfunksjoner som minimerer risikoen for barn". Det er litt som et prevensjonsmiddel, med andre ord, og i likhet med de fleste andre ting som er oppsatt med barnesikring, gir de meg en del utfordringer i hverdagen. Nå skal jeg ikke være unødvendig hard mot meg selv - det er definitivt noe med mekanismen som ikke er 100 %, for av de tre plisségardinene er den ene helt fin, den andre oppfører seg omtrent 30 % av tiden mens den siste (og største) kan ta seg en bolle.
Så der sto jeg, etterhvert på en trappestige fordi gardinen var på vei ut av kassetten sin, i stekende sol og følte meg lettere døende. Til slutt ga jeg opp, og etter en tur i dusjen var jeg klar for å begynne å steke gjærbaksten min.
Det skal her nevnes at jeg er selektivt lat. Jeg velger ut enkelte fullstendig idiotiske ting å spare tid og energi på, og et av disse merkelige valgene går ut på å bruke risten i stekeovnen så mye som mulig, slik at jeg slipper å bytte den ut med et brett. Det er helt meningsløst, og når man steker noe med mye smør og det ender opp med å lekke på et eller annet vis, blir det røykutvikling i ovnen. Resultat? Jeg åpnet ovnsdøren for å ta ut det første brettet, og røyk vellet ut. Lettere ihjelgasset fikk jeg satt fra meg brettet og før jeg rakk å tenke ferdig: "faen, røykvarsleren", gikk røykvarsleren. Og som den gikk. Jeg for naturligvis opp på trappestigen (etter å ha løpt bort til vinduet, røsket den med meg og satt den opp under røykvarsleren) og utførte det jeg anser for mitt høyeste nivå av akrobatikk, nemlig å stå på tå på trappestigen, holde meg i veggen og såvidt få tak i røykvarsleren uten å ramle ned.
Jeg tror som regel at jeg skal falle ned og slå meg fordervet når jeg står der og balanserer, og jeg må gjøre det ganske ofte, ettersom røykvarsleren må tas ned for å slutte å ule. Hver gang jeg gjør det, lurer jeg på hvordan det vil gå for seg den gangen jeg faller ned. Vil jeg miste balansen og ramle forover, slik at jeg tar med meg stigen i fallet? Vil jeg ramle bakover? Vil hele trappestigen bryte sammen, slik at jeg ikke bare faller, men skjærer meg opp på skarpt metall? Vil jeg måtte gjemme meg i et klokketårn etterpå? Du vet, de vanlige spørsmålene vi alle stiller oss i hverdagen.
Jeg fikk i alle fall ned røykvarsleren, og resten av prosessen med å få med seg bakverket til jobben, snakke med kolleger, og kjøpe støvsugerposer som passer gikk strøkent. Jeg fikk endatil kjøpt spillet "Secret Hitler", og plassert det langt unna boka The Nazi Ancestral Proof. En del av meg er litt redd for at politiet skal buse inn og beskylde meg for å være nazisympatisør uten å forstå at boka ikke er propaganda, men fagprosa om hva nazistene brukte som "dokumentasjon", og at spillet handler om parlamentarisme og hvorfor facisme kan vinne frem selv om de fleste egentlig er enige om at facisme ikke er bra. Når det er sagt, tviler jeg egentlig på at politiet kommer til å ringe på, men om de gjør det nå, er det i det mindre ryddigere enn på lenge.
Og apropos rydding: Mens jeg lå og forsøkte å sovne i natt, tenkte jeg en tanke jeg skulle ønske jeg tenkte for tre år siden. Da rotet jeg nemlig bort en brosje jeg hadde kjøpt brukt, og jeg har jevnlig hatt leteaksjoner i leiligheten (uten helikopter og manngard), men uten hell. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet, og selv om det ikke var noe stort tap med tanke på pengeverdi, var det jo en grunn til at jeg kjøpte den, og det var kjipt å ha mistet den. Så mens jeg lå der og tenkte på kommodene mine, funderte jeg over om jeg kunne bruke det stoffkledde rommet under topplaten til noe fornuftig. Det er et i teorien praktisk rom til smykker og sånt, med speil og greier. Veldig fint dersom du ikke fyller toppen med rot. Og så slo det meg: tenk om jeg hadde lagt brosjen der? Eller noe annet? Det var vel i praksis det eneste stedet jeg ikke hadde lett. Så sovnet jeg, slik helten i enhver krimfortelling naturligvis gjør når han tror han har funnet morderen (eh...), og jeg kom ikke på dette gjennombruddet i etterforskningen før jeg satt i stua og stirret apatisk ut i løse luften. Så reiste jeg meg naturligvis og sjekket, og joda, der lå brosjen min. Jeg er usikker på om jeg er mest stolt og glad eller mest oppgitt over meg selv, men det er lov å føle flere ting samtidig, ikke sant?
Jeg bestemte meg for å feire gjennombruddet med noen kyllingvinger av den typen som egentlig ikke ser stekt ut selv om de har stått i ovnen lengre enn Rema påstår at de skal. Full av overmot etter gjennombruddet skrudde jeg på ovnen, og glemte helt at jeg ikke hadde vasket den etter morgendagens røykutvikling. Og hva skjedde da, tror du?
Jeg kikket inn i den varme ovnen og så at alt var grått, og innså hva som hadde skjedd. Og her hadde jeg to valg - jeg kunne gå ut i gangen og ta ned den andre røykvarsleren og så åpne døra, eller jeg kunne håpe at røyken ikke nådde helt ut i gangen. Og det var i praksis det siste alternativet jeg valgte, hvilket førte til at jeg, lettere røykforgiftet, måtte løpe med trappestigen etter meg ut i gangen, få fullstendig hetta en gang til og så begynne prosessen med å tørke vekk fett fra bunnen av en brennvarm stekeovn. Det var kjempegøy!
Men akkurat som i eventyrene, endte også denne dagen godt. Jeg fikk ikke halve kongeriket, men jeg klarte omsider å få ned plisségardinene - etter solnedgang. Et lite skritt for menneskeheten, et stort sprang for Renate.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar