Etterdønninger

Jeg forsøker å finne tilbake til normaliteten etter London-turen, og det har vært litt vanskeligere enn det burde. Onsdag morgen skulle jeg til tannlegen, så kvelden før satt jeg og regnet på fingrene og justerte alarmen på mobilen sånn at jeg skulle ha god tid til å gå til tannlegekontoret, samtidig som jeg skulle opp senere enn normalt, ettersom timen min var 9:15 og jeg normalt drar hjemmefra like over 7. Jeg hadde en ekstremt travel morgen, delvis fordi jeg underveis satte meg ned i salongen og stirret apatisk ut i luften i et ukjent antall minutter, og til slutt halset jeg ut døren i siste sekund. Det er litt slitsomt å gå så fort man bare orker i 15-20 minutter, og da jeg var halvveis opp den siste bakken, sjekket jeg klokka for å se hvor mange minutter jeg hadde på meg. Klokka var 8:12, og jeg innså at jeg var en time for tidlig ute. Utrolig oppgitt sendte jeg en melding til moren min (som heldigvis bor like ved tannlegekontoret OG er en morgenfugl), og søkte tilflukt der mens jeg ventet på at det skulle gå 55 minutter slik at jeg kunne møte opp til riktig tid.

Det var altså onsdag morgen, og etter jobb beviste jeg nok en gang at jeg ikke var helt til stede (jeg vurderer å skylde på at jeg har vært særdeles effektiv på jobb disse tre arbeidsdagene, og at det ikke var mer hjernekapasitet igjen) da jeg bakte sjokoladekake og delte den ferdige kaka feil vei.
Dette er min go-to sjokoladekake (fra Trines matblogg, med noen små justeringer), og jeg gjør det samme hver gang: deler kaka på langs etter å ha veltet den over på fat/kaketinebunn, for så å dele den i to lag, løfte av det øverste, fylle med krem og legge på det øverste. Det er ikke akkurat den enkleste operasjonen ettersom kaka ikke er den fasteste, og når den er såpass stor i tillegg, kan det være vanskelig å løfte, selv med "kakeløfteren". Av og til deler jeg den derfor på tvers først, ettersom det gjør jobben så mye enklere.

Det var dette jeg skulle gjøre denne gangen også, men dessverre ikke det jeg endte opp med å gjøre. Neida, jeg delte den på tvers og la krem mellom delene, for så å kikke litt rart på den da jeg innså at den var halvparten så stor som den skulle være, og dobbelt så høy. Så da måtte jeg skjære av den øverste fjerdedelen og så forsøke å løfte av den neste fjerdedelen slik at jeg kunne fordele sjokoladekremen utover, og resultatet var kakeversjonen av tre små gutter som står oppå hverandre inni en frakk for å komme inn på voksenkino. Den var tydelig fragmentert, men på mystisk vis kunne den passere som hel og komplett inntil man så litt nærmere etter. Og heldigvis smakte den som den skulle (jeg har ikke spist barn før, så jeg kan ikke fortsette sammenligningen), og folk var fornøyde.

Etter jobb den dagen dro jeg på Meny for å kjøpe mat (jeg endte opp med tre halve middager) og fant en ytrefilet av kalv som var satt ned med 40 %. Og jeg velger å fortsette å skylde på London, for jeg klarte ikke å koble at 40 % rabatt kun er relevant om man vet hva 100 % er, og jeg hadde ikke vett til å sjekke etiketten. Det viste seg at 100 % var 599 kr/kg, så jeg fikk meg en overraskelse mens jeg sto i kassa, og har i etterkant tilgitt meg selv det hele fordi fileten gir meg 7 fine søndagsmiddager. Så begynte jeg å lure på hvorfor "folk" er imot kalv. Det er visst fordi de bare er barn, fordi de tas fra moren sin og fordi de får antibiotika og morsmelkerstatning (i alle fall i USA). Jeg er naturligvis for dyrevelferd, og at dyra vi spiser skal leve så godt og naturlig som mulig, men jeg stusset litt over argumentasjonen, for det er vel ikke noe verre at vi spiser barn enn voksne? Og oksene vil jo, med mindre det er kjøttfe, bli slaktet uansett ettersom de ikke produserer melk, og det er vel bedre å ha et kort, trasig liv enn et langt et? Ikke at jeg skal begynne å leve på kalv heretter, men jeg føler at man vel bør fokusere på de virkelig store problemene heller enn å fokusere på et biprodukt av melkeproduksjonen.

Og etter det har det faktisk gått ganske bra. Jeg har ikke gjort noe spesielt dumt, glemt noe viktig eller på andre måter blitt mektig irritert over meg selv. Jeg har riktignok stusset litt over hvorfor jeg plutselig har sett masse videoer om slangehold og hvordan man avliver slanger på den mest humane måten, noe jeg er genuint uinteressert i (med unntak av denne videoen, som jeg elsker). Og til neste gang du, kjære leser, skal avlive en slange: knus hodet. Ikke fryse ned, ikke halshogge. Knuse hodet.

Mulig det også er en etterdønning.