Det var egentlig veldig praktisk å omsider reise av gårde, for jeg har spart opp cashpoints hos Norwegian i fire år, og det var ganske frustrerende å ha tilsvarende 1000 kr stående ubrukt hos dem. Og jeg moret meg naturligvis med prosessen. Som at hotellrom kun var for ikke-røykere (det virker jo veldig fordomsfullt, hvis jeg hadde begynt å røyke, men kun gjorde det utendørs, ville jeg fremdeles vært en røyker, ikke sant?) og at Norwegian ba meg bestille overvekt - noe jeg jo har mer enn nok av fra naturens side.
Men oppi alt dette satt en slags frykt - ikke av den lammende typen, bare en slags vag følelse, fordi jeg er redd for å glemme noe. Redd for å strande på en øde ... eh... flyplass, redd for å feilberegne og innse at jeg ikke har noe sted å bo den siste natten. Den følelsen har jeg omtrent hele tiden om alt, og jeg har lært å bruke den til min fordel - jeg har alltid paraply med meg. Jeg skriver lister og planlegger hver gang jeg skal noe som er viktig, og når man er såpass distré som jeg er, er det verdifullt. Så da får jeg heller dobbel, trippel og kvadruppelsjekke avreise- og hjemkomstdatoene.
Og jeg overlater ingenting til tilfeldighetene, i alle fall ikke med vilje. Jeg sjekker gangavstand mellom A og B, forhåndsbestiller buss- og togbilletter og gjør alt jeg kan for å være forberedt, ikke bare på det jeg vet kommer, men også på det uvisse.
Jeg vet naturligvis at man ikke kan forberede seg på alt. Ting kan skje. Men om jeg er godt forberedt på alt som kan planlegges, blir det i det minste færre ukjente i regnestykket, og jeg ble derfor veldig fornøyd da jeg fant tjenesten Travefy som lot meg opprette en reiseplan, komplett med koordinater og mulighet for å laste opp billetter og sånt. Det var helt perfekt!
Først fikk jeg det for meg at jeg skulle ta en tur for å se Stonehenge en av dagene i London, men tanken på fire timer i buss sammen med en vilt fremmed tiltalte meg egentlig ikke, og heller ikke tanken på å stå opp grytidlig og bruke godt over halve dagen og mangfoldige hundrelapper fristet heller ikke noe videre. Dermed ble det tre dager i London, og de skulle tilbringes som følger:
- Lørdag: show og valandering rundt i stoffbutikken MacCulloch & Wallis
- Søndag: British Museum og Tate Modern
- Mandag: Victoria & Albert, Harrods (kun på grunn av juletrepynten) og Clas Ohlson.
Og jeg skulle sørge for å få spist både britisk, italiensk og gresk mat mens jeg var der.
Dette var altså planen. Og så var det gjennomføringen.
Lørdag morgen rant og jeg forsov meg ikke. Det var en god start! Jeg hadde imidlertid klart å rote bort hårbørsten min på fredag, og lett frenetisk hele kvelden (teknisk sett halve kvelden - jeg prioriterte selvfølgelig fornuftig og brukte halvannen time på å fikse neglene mine). Det er rimelig godt gjort med tanke på at jeg bruker den hver morgen og legger den på samme sted hver dag, men den har likevel ikke kommet til rette igjen ennå. Så da reiste jeg med en flokefjernerbørste istedenfor og kom meg til Gardermoen. Etter mye venting og tommeltvinning befant jeg meg på flyet - som ble stående i nesten en time fordi det var tåke på Gatwick. Flyturen gikk fint med unntak at jeg presterte å partere hodetelefonene mine og miste en øredobb underveis, og etter å ha gått og gått og gått og gått, fikk jeg omsider kommet meg gjennom passkontrollen og inn i ankomsthallen. Neste utfordring var å komme på toget til London. Jeg hadde kjøpt billetter og lastet dem opp til Travefy, og HELDIGVIS hadde jeg også drept et tre og skrevet ut alt av papirer for å ha en fysisk kopi i tilfelle noe gikk galt. For noe gikk galt, og PDF-leseren bestemte seg spontant for at den ikke likte meg og billettene mine. Så gikk ting ganske greit helt til jeg kom til hotellet og skulle sjekke inn. Jeg ble tatt godt imot, bevares, men de klarte ikke å belaste kortet mitt for oppholdet, men det ble skapt en reservasjon, og to reservasjoner var over kredittgrensen på kortet (som jeg også hadde reiseforsikring gjennom), så vi måtte bruke et annet. Innen jeg hadde fått installert meg på hotellrommet var jeg så sliten og forsinket i forhold til planen at jeg droppet lunsj og handling av stoff, og heller lå rett ut og ventet på at kveldens sosialisering skulle nærme seg.
Showet var kjempemorsomt og sosialiseringen i forkant var koselig. Som en ekstra bonus opplevde jeg for første gang i mitt liv å bli borderline starstruck, spesielt fordi de hadde invitert Michael Marshall fra (bl.a.) the Merseyside Skeptics Society og Skeptics with a K, og det var noe ganske eget ved å komme inn på en restaurant og høre en av favorittstemmene mine, særlig når jeg ikke hadde ventet det. Andy Wilson var også med på selve liveshowet, som ble åpnet med Eli Bosnick som kom ut på scenen utkledd som et av tvillingtårnene (filmen de snakket om handlet om folk som tror at terrorangrepet 11. september var en inside job). Kostymet besto av sølvfolie og hadde en strategisk plassert glippe over baken hans - slik man kan forvente fra ham. Etter masse latter og moro stakk jeg hjem til hotellet og avsluttet kvelden med en knekkebrødsandwich og en kopp te.Så var det søndag og jeg fikk kose meg med en solid engelsk frokost før jeg dro på British Museum og følte meg håpløs fordi jeg egentlig ikke var så engasjert. Jeg velger å skylde på at kombinasjonen av at jeg var litt sliten etter dagen før, at jeg hadde vært på museet og sett de store tingene før og at det var utrolig folksomt med mye støy gjorde sitt for å redusere gleden ved besøket for meg. Det å entre museet var en utfordring i seg selv - først måtte jeg gjennom en hinderløype av sperringer, så måtte jeg få veska mi undersøkt og så ble jeg sendt til bod nummer 4 for å bli spurt om jeg ville donere penger, noe jeg gjorde fordi det ville blitt veldig kleint å si nei, og fordi, vel, det jo er en god sak. Jeg er dog ingen stor fan av at folk eller institusjoner forsøker å presse folk til å gi dem penger - da synes jeg heller de skal begynne å ta betalt av alle gjester, eller øke prisene på det de selger i gavebutikken.
Da jeg var ferdig med å ta rare bilder gikk jeg av gårde for å finne puben hvor jeg egentlig skulle spist fish & chips dagen før, og oppdaget at de var søndagsstengt. Noe betuttet trasket jeg hjemover igjen og fikk underveis kjøpt meg en hårbørste, en flaske vann og litt ræl jeg fikk lyst på, og konkludert med at det ene kredittkortet mitt plutselig ikke fungerte. På det tidspunktet var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt med flere kort enn jeg trodde jeg trengte! Så fikk jeg spist en helt grei lunsj på Pane Cunzato like ved hotellet før jeg bestemte meg for å droppe Tate Modern og heller gå opp Oxford Street til Selfridges. På vei tilbake spiste jeg en lett middag på The Real Greek, som har veldig god tzatziki og godt brød, og helt ok kylling på spyd.
Mandagen var definitivt den beste dagen - jeg begynte med å ta tuben til South Kensington for å besøke Victoria & Albert Museum, og jeg skulle veldig gjerne tilbragt hele dagen der. Dessverre hadde jeg ikke tid til det på timeplanen min, og etter å ha kost meg i to-tre timer gikk jeg videre til Harrods, hvor jeg kjøpte tre overprisede juletrekuler (500 kr er litt i overkant) og motsto fristelsen til å gå inn på sjokoladekaféen. Så gikk jeg tilbake samme veien som jeg kom, gikk innom Marks & Spencer og kjøpte en boks med fullstendig magisk, kullsyreholdig vann med hylleblomstsmak (jeg har litt lyst til å reise tilbake med tom koffert og fylle den med hylleblomstdrikke) og spiste en god lunsj på Orsini - først veldig god bruschetta og deretter en rimelig hissig penne all'arrabiata og presterte å søle oljete tomatsaus på toppen min. Det er derfor jeg ikke kan ha fine ting.Så tok jeg tube til Piccadilly Circus og så Body Worlds-utstillingen der de viser frem "plastinerte" menneskelik (og en hest), både uten hud og med indre organer eksponert. Og la oss ikke glemme det meste av et menneskes sentralnervesystem og alle blodårene i hjernen. Det er definitivt noe morbid over det, og en veldig spesiell opplevelse å se en "statue" som en gang var et levende menneske. Så gikk jeg oppover mot Oxford Street og gikk innom MacCulloch & Mason der jeg faktisk ikke kjøpte noe. Istedenfor gikk jeg innom Marks & Spencer og kjøpte litt sukker (hvorfor ikke, liksom?) før jeg dro hjem til hotellet for å avslutte dagen og pakke kofferten.
Det ble med andre ord ingen tur til Clas Ohlson i Ealing, men jeg følte at menneskelik, røykelunger og hjerner var viktigere, tross alt.
Hjemreisen var uten de store begivenhetene - jeg forbannet den nye innpakningen på røykpakker fordi jeg, i et forsøk på å gjøre en vennetjeneste, fant meg selv ansikt til ansikt med en vegg av brungrønne kartonger jeg ikke så forskjell på, og etter å ha smakt den ene teen jeg hadde kjøpt på Gatwick angret jeg bittert på at jeg ikke hadde kjøpt mange, mange pakker av den, men ellers gikk alt veldig bra.
Jeg merker at jeg har vært litt ekstra sliten de siste tre dagene - jeg sto opp altfor tidlig en dag fordi jeg ikke klarte å tenke ordentlig, delte en kake som skulle fylles feil vei og har gjort et og annet annet rart, men jeg er likevel veldig fornøyd med meg selv. For jeg forlot komfortsonen min i tre døgn, og det var akkurat like uproblematisk som det burde være. Og jeg tror ikke det kommer til å gå fire år til før jeg reiser på ferie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar