fredag 2. november 2018

Greia med vampyrer

Jeg har begynt å se A Discovery of Witches nå, og jeg synes det virker lovende. Vampyrene har ikke blitt fremstilt som spesielt plagede skapninger, det har vært lite kliss og øyeblikkene med himling med øynene har vært relativt få og enkle å tilgi. Heksene gir jeg egentlig blaffen i - de fascinerte meg ikke i Buffy og de fascinerer meg ikke nå heller. Jeg tror det delvis er fordi jeg vet at det fremdeles er en del mennesker der ute som tror de kan utføre magi og som har lurt seg selv til å tro at de bærer arven etter de som ble drept i hekseprosessene videre, og jeg synes nyreligiøsitet er enda mer håpløst enn den typen religiøsitet som har satt seg i møbler og klær på samme måte som hannkattpiss - det er innmari vanskelig å få vekk, uansett hvor mye du prøver, og på et eller annet tidspunkt må du bare akseptere at det er der, selv om det lukter vondt.

Det er enklere med vampyrer, for de forsvinnende få menneskene der ute oppriktig tror på vampyrer (jeg tror Venn-diagrammet over folk som tror på vampyrer og tror de er vampyrer er en sirkel) snylter bare på noen oppblåste, østeuropeiske lik og ikke tusenvis av uskyldige mennesker som ble torturert og drept. Og la oss ikke glemme at vampyrer er uendelig fascinerende.
En kamerat av meg uttrykte her forleden undring over at min fascinasjon er såpass grenseløs som den er, og det kan sikkert virke litt merkelig for de uinnvidde - for de som ikke har en halvmeter med fagprosa om den litterære vampyr i bokhylla, 7 utgaver av Dracula og 100 sider med masteroppgave om litterære vampyrer på samvittigheten. Og jeg blir utrolig glad når jeg får se en fersk filmvampyr som ikke minner om Edward Cullen.
Men hvorfor er vampyren så fascinerende? Vel, det kommer jo helt an på hva man bruker den til, for vampyren er utrolig fleksibel og kan fylle mange roller. Den kan representere menneskets evne til å suge alle ressurser ut av jorda. Den kan gjøre oss, som dreper og spiser omtrent alle andre dyrearter uten å løpe noen reell risiko for gjengjeldelse til et byttedyr. Den kan representere sykdom og parasitter, innvandring, alternative livsstiler, segregering og usunn maktbalanse. Samtidig kan den også representere avhengighet (både av andre og av rusmidler), livstretthet og isolasjon. Det er med andre ord masse å ta tak i! Og kombiner det med tanken på en skapning som kan ha levd i 1000 år, så er potensialet for fascinerende fortellinger stort. Herlighet, jeg blir gira av trær som har stått på stedet hvil i 500 år, et fiktivt "menneske" er jo så mye bedre!

Grrr
Så skal jeg være litt overfladisk og si at jeg foretrekker mine vampyrer i form av bleke, mørkhårede menn. Jeg kan godt late som at det utelukkende er fordi jeg er en purist og vil ha et element av Stokers Dracula i de filmvampyrene jeg møter. Ikke for det, barnevampyrer, harryvampyrer, "etniske" vampyrer, halvvampyrer, zombievampyrer, rottelignende vampyrer og kvinnelige vampyrer har også sin plass i blodsugernes panteon, men for meg fungerer de mer som en kommentar til vampyrens iboende selvmotsigende karakter - den er uendelig fleksibel men likevel statisk. For mens menneskene rundt vampyren endres - de blir født, blir eldre og dør, påvirkes av kultur og trender, er vampyren grunnleggende statisk - han vil kanskje etterligne menneskene, men han er for alltid anderledes, adskilt fra dem fordi han, frivillig eller ei, er en ulv i fåreklær, og fordi han har en annen tidsramme og dermed en annen tidsforståelse. Dermed er han, med mindre han blir drept eller er helt ny, være en konstant faktor i en ellers så omskiftelig verden. Og ja, han er en hvit mann. Den klassiske litterære vampyren er både en representant for patriarkatet og en trussel mot det. Han representerer hvit, mannlig makt, enten ved å tilhøre aristokratiet, eller ved å være rik, karismatisk eller fysisk overlegen, og fordi han er et rovdyr, er han på sett og vis unnlatt plikten til å be om samtykke før han angriper sitt offer, slik vi ikke spør grisen om den vil bli juleribbe før vi slakter den. Så når vampyren er en kvinne, et barn, en hillbilly eller en mann som ikke er europeisk eller angloamerikansk, blir hun/han en opprører og en helt ny type trussel. For vi er dessverre vant til at hvite menn i maktposisjoner utnytter andre mennesker, uansett om det er andre folkeslag, andre sosiale lag eller det motsatte kjønn. At den undertrykte skal yte motstand i form av å være en vampyr er dermed både skremmende og tiltalende på et særegent vis, men slik jeg opplever det, fungerer disse vampyrene nesten utelukkende som en kommentar på sosiale strukturer og på den tradisjonelle litterære vampyren, og har mindre rom for alt det andre den kan representere.

Så jeg kan godt sette pris på Near Dark og The Hunger eller La den rette komme inn, men gi meg heller en blek, mørkhåret og distingvert, mannlig vampyr på minst 300 år med en borg eller et realt herskapshus og noen omfattende, personlige problemer. Gi meg noe mer enn jakt og blod og gørr, men gi meg for Guds skyld mer enn "du er min type heroin" og klissete, problematisk kjærlighet. Problematisk kjærlighet og vampyrer er flott, men da må det problematiske problematiseres istedenfor å glorifiseres. Og derfor er A Discovery of Witches lovende - det er følelser, men lite kliss, det er en slags jevnbyrdighet, det er konflikt og det er blek, mørkhåret vampyr. Han er dessverre fransk, men ingen er perfekte, ikke sant?
Så for første gang siden jeg var 16 år og alt dreide seg om Buffy, Spike og alle de andre (det dreide seg definitivt mer om Buffy og Spike enn alle de andre), sitter jeg og venter på en ny episode. Det er nesten så jeg vurderer å skaffe meg en appelsin og syv nellikspiker, sånn at jeg kan markere at det hver dag er en dag mindre til en ny episode. Og samtidig venter jeg på den store Skuffelsen. For jeg frykter at den vil komme, og at jeg om noen uker vil se tilbake på dette innlegget og spørre meg selv hva i all verden det var jeg så i den serien.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar