Forfengelighetens marked

Jeg lurer på hvordan det føles å være ungdom idag. Spesifikt hvordan det er å være jente idag. For ting har jo blitt fryktelig tilgjengelige (på godt og vondt) de siste årene, og du trenger knapt å vite hva du leter etter for å dynges ned av relevant og irrelevant informasjon av variabel kvalitet og sannhetsgehalt, og av og til med svært diskutable avsendere. Helt konkret tenker jeg på kosmetikk i dette tilfellet. Da jeg var liten pike, var det to slags kilder til kunnskap om hvordan man sminket seg - jenteblader og andre jenter. Bladene inneholdt overraskende lite informasjon (de som laget bladene visste kanskje heller ikke hvordan sminke fungerte?), og om du skulle få noe ut av å diskutere sminke med dine jevnaldrende, måtte de faktisk vite hva de drev med selv, og det var det jo ingen som gjorde. Oransje foundation mot hvit hals, øyenbryn som ser ut til å være tegnet på med sprittusj, lyserosa leppestift, hvit øyenskygge og en hel rekke andre interessante valg var sannsynligvis et utslag av at man virkelig ikke visste hva man drev med.

Men om vi ser bort fra risikoen for å bli avbildet med en look man 15 år senere ville skammet seg over, var det ganske harmløse greier. Og takket være hvordan trender fungerer, finnes det alltids noe å skamme seg over ved et bilde som er 15 år gammelt uansett. Så det verste som kunne skje, var at man bommet litt. Kjøpe et produkt som ikke gjorde det man trodde det skulle gjøre, eller som ikke gjorde det det faktisk skulle gjøre, fordi det var søppel. Men idag? På den ene siden finnes det egentlig ingen unnskyldning for ikke å kunne sminke seg, fordi det finnes så mye god informasjon lett tilgjengelig og helt gratis, og utvalget av kosmetikk som er tilgjengelig til en fornuftig pris, er mye større for dagens 14-åringer enn det var i 2002. Det finnes grupper i sosiale medier der man kan spørre om råd. Det finnes så uendelig mange muligheter. Men samtidig er det minimalt med kvalitetssikring og kontroll.

Influencere forteller deg at du bør bruke produktene de blir betalt for å anbefale - og det kan godt være de er gode, men det finnes sannsynligvis like gode alternativer som er billigere. Annonser fra lugubre avsendere dukker opp i alle feeder, og sammen med Wish forsøker de å overbevise deg om å kjøpe en mer eller mindre tro kopi av en eksklusiv palett eller et lip kit - du vet at du egentlig MÅ ha James Charles' Morphe-palett og et Kylie Jenner Lip Kit, men det koster jo og du har ikke råd til begge (du er tross alt ungdomsskoleelev), men om du kjøper kopiene, kan du få begge og fremdeles ha penger til overs. Så du spør om råd - er kopiene bra? Og du får til svar at andre har kjøpt kopier før, og de har vært kjempebra pigmenterte og at de ikke har fått noen allergiske reaksjoner. Så da er det jo greit, ikke sant? Det faktum at de som gir deg råd egentlig er like kvalifiserte til å uttale seg om hvor trygt noe er som mine jevnaldrende var til å velge riktig type oransje ansiktsmaling er mindre åpenbart, for de er eldre enn deg og vet jo tydeligvis hva de snakker om? Eller? For når alle er uteksaminert fra Google-universitetet og faktisk kunnskap ikke har noen verdi (man kan jo bare google det når man lurer å noe), er det enkelt å gi råd man skulle overlatt til noen som faktisk vet hva de snakker om. Og de som vet hva de snakker om, er jo også der, men innvendingene om at det er etisk galt å kjøpe kopivarer og at det er null kontroll over ingrediensene som brukes, og at det kan gi problemer på lang sikt, drukner blant stemmene som priser forfalskningene.

Dessuten, når du først har kjøpt den falske sminken, må du ta tak i alt det andre som er feil med deg. Du må kamuflere porene du garantert har, skjule de blå og hovne posene under øynene som du ikke kan se, men som helt sikkert er der. Prøve å finne ut når du er gammel nok til å ta lip-fillers, fordi det viser seg at et lip kit ikke får deg til å se ut som en Kardashian likevel. Vurdere å slutte å smile så mye fordi du kan få smilerynker før tiden. Fylle ut og tegne på bryn som ser helt fine og normale ut, men som ikke er Instagram-verdige. For ikke å snakke om at kviser og tenåringsangst ikke lar seg skjule med et filter. Eller jo, Snapchat stiller opp. Vil du ha meterlange øyevipper, funklende øyne, glatt hud og mindre nese? Du får en glitrende blomsterkrans på kjøpet og er plutselig idealversjonen av deg selv. I alle fall slik Snapchat mener idealet er. Og du kan bli sånn i virkeligheten også, bare kjøp vippeforlengelseserum som forhåpentligvis er trygt, reseptbelagte øyedråper, en bedre foundation et et contour kit som i alle fall på bilder kan få din fullstendig normale nese til å se mindre og smalere ut frem til du kan få den korrigert på permanent basis.

Og derfor er jeg så utrolig glad for at jeg er 30. For at jeg for lengst har slått meg til ro med at jeg ser ut som jeg gjør, og at fraværet av overjordisk skjønnhet ikke påvirker mitt menneskeverd, og ikke er noe jeg må skjule, endre eller kompensere for. For det kan umulig være morsomt å være ung og sårbar idag, og jeg tror ikke at å ha "eyebrows on fleek" i en alder av 14 veier opp for det.