En balkong til besvær

Jeg har fått det for meg at jeg skal gjøre noe med balkongen min denne sesongen. Det fant jeg ut omtrent samtidig som sesongen startet, og følgelig har jeg litt dårlig tid.
Teknisk sett begynte jeg prosessen ifjor - da kastet jeg elgrillen som hadde begynt å bli noe temperamentsfull, byttet utelampe og hang opp litt solcellebelysning, i tillegg til å fjerne et lite, vegghengt stativ ment for å henge klær til tørk. Det var fra IKEA, beregnet for utendørsbruk og rustent etter få måneder, så det var en super investering. Men hva vil jeg med balkongen min? Det er i hovedsak bare kattene som bruker den - jeg er et innemenneske og et skjermmenneske, og det er ytterst sjelden at jeg bare sitter et sted uten å aktivt gjøre noe. Men så tenkte jeg: hvis jeg gjør balkongen litt koseligere, og går aktivt inn for å bruke den, så får jeg kanskje utnyttet disse siste kvadratmeterne litt bedre?

Konklusjonen var å innføre det følgende:

• ny grill
• mer lys
• planter

Ja, dette er en helt realistisk fremstilling

De to første er grei skuring, men den siste... Jeg har jo ikke grønne fingre. Det mest levende i leiligheten som ikke er meg eller en katt, er en potte med nesten helt dødt kattegress som venter på at jeg skal kaste det og så nytt kattegress. Jeg er som en slags omvendt Jesus som rører ved det levende og deretter ser det visne hen og dø. Og ikke bare mangler jeg grønne fingre, jeg er også totalt uinteressert i planter. Hovedgrunnen til at jeg ikke har blomster inne, er at kattene kan(og vil) velte potter og vaser fordi de bestemmer seg for å leke sisten på stuebordet, men en sekundær grunn er at jeg ikke helt ser poenget. Blomster er pent, bevares, og det er få ting som er koseligere enn å gå en tur i skogen og plukke markblomster, men å bruke tid og energi på å passe på dem? Ikke helt min greie.

Dessuten har jeg kattenetting på balkongen, så uansett hva jeg gjør med arealet, befinner jeg meg i praksis i et slags bur. Perfekt for burugler som meg.

Etter å ha lekt litt med avstandsmåleren som jeg brukte 10 minutter på å finne igjen fordi jeg trodde den var større enn den er, kunne jeg konkludere med at balkongen min er ganske nøyaktig 4 x 2 meter, og at hele bredden og 2,7 m av lengden opptas av en sittegruppe. Tre dager senere fant jeg ut at målingen var på bærtur og at det var nærmere 2,3 som var opptatt av sittegruppen, og etter det er jeg litt redd for å måle en gang til, i tilfelle jeg plutselig ender opp med 3,9 m. Da har jeg nemlig ikke plass til noe som helst, og målingene er naturligvis viktigere enn virkeligheten.

MC undret seg over hvorfor i HELVETE (mine ord, ikke hans) jeg hadde en hel sittegruppe på balkongen. Det er naturligvis fordi jeg skal ha en sofa til rådighet mens kattene får hver sin stol. Sannheten er vel strengt tatt heller at jeg, da jeg flyttet inn, så for meg at jeg ville leve et mer sosialt liv enn jeg gjør. Og nei, jeg vet heller ikke hvor jeg fikk den idéen fra - jeg kjenner da meg selv bedre enn som så. Uansett har jeg relativt store balkongmøbler, og enda større vyer.

For hvorfor ikke anlegge hekk på balkongen når jeg først er igang? Eller hva med plen, helst i potter? En syrin? Epletrær? Jeg kan ikke engang skylde på Dunning-Krüger-effekten. Jeg overvurderer ikke min egen kompetanse fordi jeg er inkompetent. Jeg har allerede en lang liste over ofre. Pigg. Pontius Pilatus. Mine to første kaktuser, fra tiden før jeg innså at det å gi navn til noe du vet du kommer til å ta livet av, skaper enda mer dårlig samvittighet. High Chaparralen (eller hva den nå het - ifølge Internett er det en TV-serie, og jeg er ganske sikker på at det var en ekte plante, ikke westernserie, som levde en forsmådd tilværelse på pikerommet) vansmektet lenge før den ble adoptert bort og plutselig blomstret. Ikke bokstavelig talt, ettersom det ikke lå i dens natur, men den begynte å vokse og trives.  Jeg er ganske sikker på at jeg har en ildtopp på samvittigheten også. Og la oss ikke glemme alle basilikumplantene. Apropos: om du vil se litt hverdagsmagi, mestrer jeg et triks: jeg kan omgjøre en basilikumplante fra Rema til omlag 10 000 småfluer.

Og om du trodde grønne fingre var arvelig, er jeg beviset på det motsatte. Hele familien min har grønne fingre. Besteforeldrene mine hadde en flott hage full av blomster, frukttrær og et par åkerlapper. Gjett om Bestemor ble glad da jeg sa at jeg, om jeg fikk hage, antageligvis ville asfaltert den. Så ja, jeg er en skamplett på familiens grønne rykte. De er heldigvis glade i meg likevel.

Jeg elsker naturen. Jeg trives i skogen, uansett om jeg er helt på bærtur eller bare går meg bort. Men jeg er ikke så lysten på å ha den innendørs. Og la oss ikke glemme at jeg hater meitemark. Jeg fant en i en potte med basilikum en gang, og satte den fri ved å bære den ut i naturen. Jeg er ikke så dum at jeg ikke ser verdien av mark, det er bare det at de er noe av det aller mest frastøtende jeg vet om. Så vit dette, kjære leser: uansett hvor mye forakt jeg måtte føle når jeg ser deg, uansett hvor kvalm din blotte eksistens enn gjør meg, vil jeg heller bære deg ut i naturen enn å dele deg i to for å se hvilken del som overlever. Jeg er grei sånn.

Nei, det blir neppe noen syrin eller epletrær. Men jeg har kjøpt hansker, sånn at jeg kan unngå å få skitt under neglene. Og jeg er helt klar på at ja, det skal bli grønt på balkongen min. Så kommer det helt sikkert til å bli brunt og øde, men kanskje rekker jeg å gi mat til to-tre humler før jeg dreper de stakkars plantene. Og i motsetning til meitemarken, er humlen min venn (som tidligere nevnt i bloggen føler jeg et slags slektskap med humler), så jeg vil gjerne være en venn i nøden for dem.
Jeg erklærer herved galskapen for igangsatt - oppdateringer vil følge, slik at du, kjære leser, kan riste på hodet, og gjerne le litt innimellom.

Avslutningsvis vil jeg feilsitere Shakespeare, i et forsøk på å rettferdiggjøre dette fåfengte prosjektet som koster meg masse penger og tid:

Det er bedre å ha plantet og tapt enn aldri å ha plantet.