Overlevelse

Jeg har hatt en diskusjon gående med meg selv i noen uker nå, og jeg har egentlig ikke kommet til noen konklusjon. Det begynte med at jeg hørte eller leste noe om hvordan vi idag modifiserer utseendet vårt, og at vi ville sett betydelig "verre" ut om vi levde i steinalderen. Eksempler var tenner uten regulering, bryn og vipper uten kunstig farge, ujevn hudtone, poser under øynene og en hel del andre ting som idag kan "fikses", uten at man ser sminket ut. Og det fikk meg til å tenke på den viktigste personen i mitt liv, altså meg selv. Hvordan ville jeg klart meg? For man kan si mye om meg, og en del av det kan gjerne forbli usagt, men jeg er heldig i den forstand at jeg har sterke tenner som har vokst relativt rett og ordentlig uten påvirkning fra reguleringstannlegen. Jeg har aldri vært rammet av noe stort kviseproblem, og huden min har det helt fint uten fuktighetskremer og sånt 90 % av tiden. Jeg er av prinsipp ikke allergisk mot noe (tror jeg) og jeg er omtrent aldri syk. Dessuten  er jeg ganske hardfør, og kroppen min lagrer jo absolutt alt den får i seg som om det sto en hungersnød for døren. Min konklusjon var derfor i første omgang at steinalder-Renate ville sett ganske sunn og frisk ut, og klart seg bra.

Men så gikk jeg inn i en vegg. Bokstavelig talt. Nei, nå overdriver jeg. Jeg gikk ikke inn i veggen, jeg sneiet den med skulderen, fordi jeg ikke klarer å beregne hvor kroppen min begynner og slutter. Og da slo det meg at jeg, i egenskap av å være en fare for meg selv, antageligvis ikke ville klart meg så bra likevel. Jeg ville sannsynligvis falt og brukket livsviljen før jeg nådde fertil alder, og så hadde familien min satt fyr på liket mitt eller brukt det som åte for å fange det blodtørstige huleekornet. Og dermed var det ikke så enkelt likevel. Samtidig vet jeg av erfaring at jeg er betydelig mindre klønete i kupert terreng enn på asfalt, så kanskje ville jeg vært direkte grasiøs? Ja, det høres absurd ut, men tenk om! Og så tenkte jeg om, og argumenterte mot min egen overlevelse med at effekten av de fantastiske fjellgeitgenene mine antageligvis ville nullet ut av min sedate natur. Jeg skal ikke påstå at jeg er stolt av dette, men det er likevel et enkelt faktum at jeg er den typen skapning som, i rollen som byttedyr, antageligvis bare ville gitt opp og resignert akseptert at det var min tur til å bli spist.

Slik holdt jeg på, frem og tilbake med tankeeksperimentet mitt, før det slo meg at de andre steinaldermenneskene antageligvis ville ofret meg til ekornguden lenge før jeg kunne overleve en hungersnød eller forsert steinrøysa nedi bakken.