Ja, jeg vet det har vært veldig mye plantestoff i Digresjonsbloggen i det siste. Unnskyld! Og jeg som ikke engang bryr meg om planter... Men ja, jeg bryr meg om MINE planter. Derfor har jeg vannet dem med nematoder og satt opp limfeller på pinne. Og jeg har vurdert å kle meg ut som en kjøttetende plante i dette kostymet. Enn så lenge håper jeg limfellene og nematodene er nok - og at jeg slipper å komme ut på balkongen til en humle som sitter limt fast. For når det gjelder insekter, tror jeg det til en viss grad er størrelsen det kommer an på. Jeg har mer empati for en husflue enn en bananflue. Og definitivt mest for humler og sommerfugler. Lus, derimot... Jeg oppdaget en haug av dem på to av rosene mine, og satte igang med å klemme dem ihjel, mens jeg tørket fingrene på et ark med håndklepapir når de ble for klissete. Lus er for små til at jeg bryr meg om dem, og ettersom de ikke er larveaktige, tilhører de ikke kategorien "æsj", så jeg dreper dem uten å tenke stort over det. Heldigvis fikk jeg insektsgrønnsåpe i posten dagen etter, og da det hadde kommet flere lus neste ettermiddag, kunne jeg sprute bort problemet istedenfor. Som enhver krigsherre kan fortelle deg, medfører kjemisk krigføring mindre ulemper enn aktiv nedslakting for den som utfører krigshandlingen.
Men når jeg ser på limfellene fulle av fluer/mygg som lever, men som ikke kan bevege seg, får jeg dårlig samvittighet. Jeg vet at hjernene deres er for små og primitive til at de kan ha et fryktelig aktivt indre liv, men jeg er jo en deontologisk orientert person når det kommet til etikk, og jeg føler meg fæl. Ikke kan jeg drikke bort følelsene heller - da må det sterkere lut til enn sitronte. Ikke vet jeg om jeg klarer å få bukt med problemet heller, men det er definitivt færre små Luftwaffeinsekter nå enn for en uke siden, så det har åpenbart en eller annen effekt.
Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.
Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.
Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!
Og når vi er inne på nazister, hva feiler det folk som gir navn til blomster? Alternativt, hva feiler det meg? En av klatrerosene jeg opprinnelig vurderte, heter "New Dawn", og er blekrosa. Jeg endte opp med slektningen "Coral Dawn", men oppdaget underveis at det også finnes en "White Dawn". Jeg vet ikke om det finnes et manifest eller en nettavis fra de mest brungrumsete delene av samfunnets kognitive rennestein med det navnet, men det får i alle fall meg til å tenke på innavlede amerikanere som mener at "den hvite rase" er under angrep og at de trenger en ny, hvit vår ("hvit morgenrød" blir liksom så selvmotsigende).
Det stopper naturligvis ikke der. Jeg har nemlig lyngfloks. I teorien, i alle fall - i praksis tror jeg den har bestemt seg for å være en form for gress, og jeg dømmer den naturligvis ikke for valg av livsstil. Det jeg imidlertid dømmer den for, er at varianten heter "White Delight". Jeg er usikker på om det er mest naziaktig eller mest mormonsk ("white and delightsome" var det LDS-kirken hadde som mål at medlemmene skulle være tidligere - det var vel omtrent på den tiden da de stjal indianerbarn og oppdro dem til å bli gode mormoner i håp om at de etterhvert skulle bli litt blekere i huden - det står mer om uttrykket i denne artikkelen fra The Atlantic), men det høres uansett unektelig ut som noe som forherliger hvithet.
Og misforstå meg rett her: jeg mener selvfølgelig ikke at de som ga disse plantene navn, var rasister. Det er fullt mulig at de var det, men det har neppe noe med navnevalget å gjøre. Navnene beskriver selvfølgelig bare fargen, og det jeg vel vil frem til er at jeg er sint på disse søppelmenneskene som mener at hudfargen din avgjør hva du er verdt. Det er jo på grunn av alt det horrible enkelte mennesker får seg til å si at hjernen min begynner å tenke på nynazister når jeg hører ordet "White". Jeg hadde egentlig fått nok da jeg innså at det tyske språk er loddet fast i 2. verdenskrig i min bevissthet - jeg trenger ikke den samme forbindelsen mellom en farge og det pill råtne tankegodset fra en gjeng efterblivne grobianer. Men hvem har skylden? Kan jeg skylde på folk som mener håpløse ting når det påvirker rutenettet i mitt eget hode? Egentlig er sikkert svaret nei, men jeg har ikke lyst til å være et nei-menneske akkurat nå, så da sier jeg ja istedenfor.
Tilbake til blomstene: min ubrukelighet har avkrevd sine første ofre, og før helgen byttet jeg ut to lavendelplanter. Jeg føler det er viktig at jeg er åpen om disse utskiftningene - om "hagen" min ser fantastisk ut i august, er det antageligvis fordi jeg har byttet ut alt, ikke fordi jeg vet hva jeg driver med. Og om du trenger bevis: Jeg har plantet en kuletistel, og aner ikke om den er ny av året, eller om den ble sådd ifjor. Hadde jeg gjort bedre research før jeg kjøpte den, ville jeg holdt meg langt unna, for dette var åpenbart et feilkjøp: den første sommeren er den bare en bladrosett som ser ut som flatt ugress. Påfølgende år skyter den opp skudd og danner blomster (som var hele hensikten med innkjøpet). Det betyr altså at jeg i teorien kan få blomster utpå sensommeren, eller måtte vente til neste år, men den vil neppe klare overvintring i den relativt beskjedne krukken sin. Men nå har jeg innsett at jeg egentlig ikke ønsker at den skal blomstre heller - om den oppnår maks høyde, vil den nemlig, takket være høyden på krukken den står i, bli høyere enn meg, og skjule blodbegeret som står like bak den. Så tusen takk, fortids-Renate, dette var et skikkelig smart innkjøp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar