Jeg gikk til stemmeurnene idag, men det var ikke et enkelt valg. Det var et valg mellom partier jeg mener er usolidariske og partier jeg mener er urealistiske, partier som saboterer mine nærområder for å tekkes et ideal som ikke deles av flesteparten av de som bor her og partier som gir beng i denne delen av Oslo, ettersom den ikke er ressurssterk nok. Når jeg tar valgomater, er det tydelig at jeg er er mer rød enn blå, men de er dårlige på å skille det viktige fra det uviktige og det irrelevante fra det diskvalifiserende. Det hjelper liksom ikke å få vite at jeg er 74-79 % enig med 5 ulike partier. For det er enkelt nok å vite at jeg ikke vil stemme på KrF og FrP, eller tullepartier som Alliansen og Folkeaksjonen mot bompenger, eller hva de nå heter. Jeg vil ikke stemme på ulvehatere eller regelrette kommunister heller, eller de som går frem med lysegrønt håp, hvis entusiasme og tiltakslyst kun matches av deres merkelig underutviklede evne til å forstå at man må være diplomatisk og realistisk om man skal få til endringer. Og selv om jeg ikke stemmer over enkeltsaker (hva et parti vil gjøre for eldre og uføre og for barn er like viktig for meg som hva de vil gjøre for den/de gruppen(e) jeg selv tilhører), så vil jeg aldri, uansett hvor ålreite de plutselig skulle blitt, eller hvor enige de skulle bli med meg, gi stemmen min til et parti som stemte for innsnevring av abortloven. Og da sitter jeg igjen med svært få alternativer, der jeg ikke føler noen entusiasme i noen som helst retning. Og det er ganske trist. Hvor er det solidariske realistpartiet når jeg trenger det?
Uansett, godt valg, folkens.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar