Kunsten å gå i frø

Jeg tror jeg trenger en slags diagnose. Aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg, eller noe sånt. Jeg har nemlig over flere mange år observert at jeg organiserer livet mitt mer etter ideal enn realitet. Ikke noen andres ideal, men mitt eget. Denne lille defekten er grunnen til at jeg har et stort utvalg vinglass og sittegruppe med plass til 4 på balkongen. Det er grunnen til at jeg har en gedigen tysk ordbok. For faktum er jo at det aldri har sittet mer enn én person på balkongen min, at jeg ikke har vindrikkende gjester og at jeg bruker den tiden jeg har å avse til bøker på å lese andre ting enn tyske gloser. Men jeg foretar valg og gjør innkjøp som gjenspeiler hva jeg i gjerningsøyeblikket så for meg at fremtiden ville romme, som om det å legge til rette for servering av vin ville gjøre det mer sannsynlig at jeg hadde venner på besøk eller at et godt utvalg lærebøker ville få meg til å utvide tyskvokabularet til noe mer nyttig enn "Bitte prüfen sie ob sie einen gültigen fahrschein haben!".

Nå tenker du kanskje at dette er litt trist, at jeg sitter for meg selv og stirrer lengtende på tomme vinglass mens jeg gremmer meg over at 90 % av mitt tyske ordforråd er betente begreper fra historietimene. Men frykt ikke! Jeg er glad for at jeg har vinglassene - de er pene, og jeg mener at ethvert møblert hjem bør ha noe å servere alkohol i, og en ordbok er alltid kjekk å ha. For med utstyret kommer også mulighetene. Om jeg blir syk og begynner å kjede meg, kan jeg hente frem en bok om den rumenske folkesjela og lære noe nytt. Om jeg har lyst til å være fancy, kan jeg drikke teen min fra en kopp som ble laget omtrent samtidig med tippoldefar Aksel. Det er en verden av muligheter, og je ne regrette rien!

Og det er i denne verdenen jeg nå sitter og bestiller blomsterfrø og løk. For når jeg går ut i min hage, også kjent som balkongen der det nesten ikke er plass til mennesker, ser jeg masse muligheter for neste års beplantning. Og jeg merker at det frister å kjøpe blomster til en stor hage. For jeg, som for et år siden ikke engang hadde vurdert å skaffe meg en potteplante, spekulerer nå over hvordan jeg skal kunne presse enda flere planter inn på det begrensede arealet. Dessuten spriker ønskene i alle mulige retninger. Jeg har lyst til å ha poteter, tomater, gulrøtter og jordbær. Jeg har lyst til å ha krydderurter. Jeg har lyst til å ha blomster. Jeg har lyst til å ha markblomster. Jeg har lyst til å ha roser og stauder. Og jeg kan ikke under noen omstendigheter kapasitet til å oppfylle alle disse ønskene. Dessuten har jeg allerede masse planter som forhåpentligvis vil overleve sommeren - det eneste jeg egentlig trenger, er nye bacopaer til ampelen, nye silver falls og fornying av noen krydderurter - med mindre alt jeg har, dør i løpet av vinteren, da. Og likevel sitter jeg her og shopper tulipaner og gulrøtter og lobeliaer og prydløk og gud vet hva. Gleden over å ha sett at kattene ikke engang gjør forsøk på å nærme seg plantene mine, gjør at jeg nå føler meg trygg på at jeg kan plante vekster som er giftige for dem, og jeg har bestemt meg for å bytte ut den ene potten med en plantekasse som vil gi et større areal til planter. Det er veldig fint, men det er ikke akkurat snakk om en ekstra kvadratmeter eller femten. Men likevel "investerer" jeg i våren og sommeren 2020 som om snøsmeltingen vil avdekke at balkongen har blitt tre ganger større.

Jeg velger dog å se på aspirerende adferd ved ansvar for egen omsorg som en kilde til mye positivt også, for det at jeg gjør innkjøp basert på resultatet jeg ønsker, gjør det enklere å sette igang med smågrandiose (det var oksymoronet sin, det!) prosjekter. Det gjør det enkelt å planlegge og å være forberedt. Ulempen er at jeg nå har bestilt godt over 100 blomsterløk og 2000 frø - samtlige fordi jeg har en drøm. Og om balkonghagen ligger brakk når det livnar i lundar og lauvast i li, så er det i alle fall bare min skyld.