Hortikulturell

Mange av mine idéer og innfall ender opp med uforutsette og innimellom lettere katastrofale konsekvenser, omtrent som da Donald Trump bestemte seg for å stille til valg. Men i motsetning til Trump, påvirker ikke mine dumme innfall andre enn meg selv.

Ifjor bestemte jeg meg, som du kanskje vet, for å se hvor høy dødelighet jeg ville oppnå på balkongen dersom jeg begynte å ha planter der ute. Jeg ble imidlertid bitt av basillen underveis, og brukte deler av høsten på å legge planer for å så egne planter til denne sesongen. Samtidig bestemte jeg meg også for å droppe den ene, relativt store potta og erstatte den med en plantekasse, noe som ville gi meg et større areal, samt å gi opp jordbærplanter i balkongkasser. Resultatet ville da være ca 80x40 cm ekstra areal å dyrke på, og ettersom jeg hadde kastet sommerblomstene og et par stauder, og regnet (og fremdeles regner) med at i alle fall noen av plantene som overvintrer vil være ganske triste når våren kommer, burde det gi rikelig med plass til nye planter. Imidlertid endte jeg opp med å bruke opp mesteparten av plassen på tulipaner og andre løkplanter før vinteren kom, og kombinert med nok en runde med frøshopping, sitter jeg nå her og klør meg litt i hodet.

Planen var nemlig den at jeg skulle så noe sånt som 20-30  frø, og regne med minst 75 % svinn. Dette skulle gjøres på kjøkkenbenken under plantelyset jeg installerte der for flere år siden i håp om å holde liv i en basilikumplante (den døde). Så bestemte jeg meg for å investere i et ordentlig såbrett. Og vanningsmatter. Og varmematte. Og tre sett med plantelys. Deretter en hel reol.

Faktum er at det jeg trengte å så, var et nytt blodbeger, og kanskje en og annen hengeplante til den store ampelen. Og "trenge" er jo uansett feil ord, for jeg burde kanskje heller kjøpt de blomstene som manglet når alt annet var på plass og jeg så hva jeg hadde plass til. Dessuten var jeg ikke fornøyd med det antallet frø jeg hadde samlet før nyttår! Neida, jeg kjøpte flere frø! Da jeg til slutt skulle begynne å så i slutten av januar, hadde jeg åtte ulike chilislag. ÅTTE! Jeg som ikke engang liker sterk mat... Så nei, jeg har ingen anelse om hva jeg driver med, men én ting er sikkert: dette er skremmende moro!
Jeg liker ikke å drepe. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke har et velutviklet drapsinstinkt - jeg drepte årets første husflue i forrige uke, og ble grepet av dårlig samvittighet like etterpå. Dessverre strekker denne i utganspunktet sunne evnen til empati og respekt for levende liv seg til planter, noe som gjør at jeg får oppriktig vondt inni meg når jeg forkaster spirer. Det er nok delvis derfor jeg nå sitter her med fem småplanter av den ene chilitypen, og tre av flere av de andre. Og jeg aner ikke når jeg skal knerte overskuddet. Dessuten har jeg nettopp bestilt rundt 1000 fuchsiafrø, for det trengte jeg jo åpenbart.

Aspirerende chiliplanter

Når jeg ser på plastreolen som får kjøkkenet mitt til å se helt grusomt ut, er det med en viss stolthet. Jeg har gjort en skikkelig innsats, og selv om jeg egentlig ikke vet hva jeg gjør, og har vært livredd for at jeg er i ferd med å drepe all chilien fordi de slipper bladene sine, for så å få vite at det er helt normalt at det første bladparet ramler av, så har jeg enn så lenge hatt ganske stor suksess!
Ikke alle frøene har begynt å spire, selvfølgelig, og tre-fire slag glimter med sitt fravær, det ene etter fem uker, de andre etter tre, men jeg har åtte slags chili, tomater, to klatreplanter og en haug med ulike sommerblomster som har kommet ut av frøene sine og som i varierende grad begynner å ligne planter. I tillegg har jeg klart å unngå å forveksle spirene mine, selv om det holdt hardt ta jeg skulle ta ut seks frø av åtte poser med chilifrø, la dem trekke i svart te og deretter så dem i totalt 24 briketter, uten å blande dem.

Oppsettet fungerer også veldig bra - reolen er av plast, veier omtrent ingenting og kan demonteres når plantene har flyttet ut. Billig var den også! Jeg har satt opp to typer plantelys, den første er fra plukkselv.no og består av fire slanke lister med magnetfeste (alt av brett, potter og annet utstyr er også derfra). Ved å skru inn noen skruer i hullene under hylleplatene i reolen, kunne jeg enkelt smekke på plass lysene der. Den andre typen er fra Spireglede, og de to ble det litt mer jobb med - de er nok enkle å få opp under en hylle i tre, men ikke fullt så enkle under plasthyller av tynt gods og med masse "avstivere", men det var ikke noe som ikke kunne fikses med blindnagler og patentbånd. Og ja, jeg ELSKER blindnagletangen min.
Det er kun chilien som har fått varmematte - den kjøpte jeg hos Mat & Hage.
Kablene ble festet med strips og jeg gledde baksiden av reolen og den ene kortsiden med svarte søppelsekker - dette var mest for å unngå naturlig sollys, slik at jeg kunne ha kontroll på når de fikk lys og når det var mørk. Med trafoer, ekstra potter og annet ræl øverst og jord, vermikulitt og perlitt nederst, har jeg i praksis mitt perfekte minidrivhus!

Og mens jeg venter på at alle akeleiene mine skal begynne å titte frem fra vekstbrikettene, kaster jeg jevnlig blikk ut på balkongen mens jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal få plass til alle blomstene. Det kan hende jeg må droppe utemøblene...

(har du lyst til å lese hele sagaen om Renates balkonghage? Jeg har tagget samtlige innlegg med hortikultur, et ord som alltid får meg til å tenke på Ole Brumm og vennene hans - spesifikt da Sprett forsøkte å forklare de andre at han var interessert i hagebruk)