Semmelweis og husarrest

Mens jeg går rundt hjemme og mer enn noen gang før er redd for hva fremtiden vil bringe, prøver jeg å fokusere på at det tross alt kunne vært verre. Det kunne vært byllepest, eller noe annet som var så fysisk skremmende at alle ble lamslått av frykt. Vi kunne levd i en verden hvor man fremdeles trodde at miasma var noe man måtte forholde seg til. I dag har vi kommet så langt at Chromes innebygde ordbok ikke engang vil godta at "miasma" er et ord. Er du blant dem som ikke er kjent med miasmaen? Jeg stiftet bekjentskap med konseptet da vi på videregående leste (eller lyttet vi til?) Jens Bjørneboes skuespill om Ignaz Semmelweis, den østerriksk-ungarske legen som først innså at det at  legene på sykehuset hvor han jobbet i Wien som var skyld i den høye frekvensen av barselsfeber blant nybakte mødre, fordi de ikke vasket seg ordentlig mellom obduksjoner og barnefødsler. I dag er det en selvfølge at man ikke skal grave rundt inne i lik rett før man går til fødestua dersom man ikke vasker hendene veldig grundig underveis, men selv om Semmelweis kunne vise til at baselfeber var mye mer vanlig på den ene avdelingen ved Wiens allmuesykehus hvor det ble foretatt obduksjoner, enn på avdelingen hvor det ikke ble foretatt obduksjoner, ble han latterliggjort av de andre legene. For hvem vil vel akseptere at de uforvarende har drept mange de egentlig ønsket å hjelpe? Nei, da var det enklere å fortsette å skylde på miasmaen (det gjorde vi forøvrig i klassen i lang tid etter at vi lærte om Semmelweis også - miasmaen fikk skylden for det meste).

Og miasma, det var noe man trodde på i gode, gamle dager. Det var en slags luftforurensning, i mangel på et bedre ord. Sykdom, mente man, ble ikke spredd via dråpesmitte eller ved berøring, det kom flytende gjennom luften. Vi vet jo idag at det bare er piss, men tenk hvor angstfremmende det må ha vært å leve i en tid hvor det ikke bare var mer sykdom, mindre helsestell og større risiko for å dø på seg generelt, men også være redd for at lufta skulle komme og ta deg. Nå visste sikkert ikke gjennomsnittspersonen på 17- og 1800-tallet så mye om miasma, og det er vel egentlig bra.


Nei, det vi skal gjøre, er å holde avstand. Og det passer meg i utgangspunktet bra. Kanskje er grunnen til at jeg er lite syk generelt at jeg egentlig lever i en slags halvkarantene? Jeg går ikke rundt og tar på eller klemmer på folk i utrengsmål, jeg er som regel hjemme når jeg ikke er på jobb, jeg bor alene og jeg synes for det meste at det å holde kontakt med familie og venner gjennom telefon og sosiale medier er minst like verdifullt som å være sammen. Jeg går ikke glipp av noen ferier, fester, konserter eller lignende. Og jeg trives jo sånn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå rundt for meg selv uten å se andre eller uten å gå ut døra, men jeg kan lett være helt alene i en uke uten å få antydninger til brakkesyke. Jeg er med andre ord veldig, veldig heldig når situasjonen er som den er. Jeg kan for det meste ha hjemmekontor, og jeg kan sitte ved en velutrustet pult og jobbe effektivt hele dagen. Noen floker oppstår definitivt underveis, men jeg vil anslå at effektiviteten min ligger på minst 90 % i forhold til normalt. Ikke er jeg spesielt redd for å bli smittet heller. Jeg vil sammenligne mitt forhold til koronavirussmitte med å bli stukket av en ny type veps. Jeg er ikke aktivt redd for det, men jeg ønsker det definitivt ikke. Jeg regner med at smitte (eller et stikk) vil medføre mildt til moderat ubehag som jeg helt fint kan komme meg igjennom. Men, og det er to men her: for det første, så kan man alltid, i møte med noe kroppen ikke har vært borti før, få en påminnelse om hvor total ubrukelig menneskekroppen er på sitt verste. Man kan få en allergisk reaksjon på et insektbitt, og man kan, selv om man så vidt man vet ikke er i risikogruppen og selv tror man har et forbasket velfungerende immunforsvar, bli alvorlig syk og kanskje til og med dø. Og som jeg har skrevet flere ganger før: det at jeg ikke er spesielt redd for å dø, betyr ikke at jeg går rundt og ønsker livet av meg selv. Jeg har tross alt planer, og har ikke tid til å dø. Jeg skal jo plante blomster. Men det andre men-et er mye viktigere, og det handler om solidaritet.

For dette imaginære vepsestikket rammer bare meg. Om jeg ender opp med å dø av det, er det synd for mine nærmeste og revnende likegyldig for alle andre. Ingen blir smittet av et vepsestikk. Men om jeg smittes av koronaviruset, vil jeg sannsynligvis spre smitten. Kanskje volder jeg, helt uforvarende, en annens død. Kanskje fratar jeg noen en besteforelder, en forelder eller et barn. Og det at jeg ikke ville ha gjort det med vilje, og sannsynligvis ikke engang ha visst om det, vil ikke kunne vekke vedkommende opp fra de døde. Og det er det jeg ikke skjønner med de som ikke forholder seg til myndighetenes restriksjoner i disse tider. Så godt som alle må ut av og til. Noen må ut ofte, for eksempel for å gå på jobb, og hvis så mange som mulig holder seg inne, reduserer de risikoen for at de som må ut, blir smittet, eller at de selv blir smittet av de som må ut. Klarer vi å holde antallet som til enhver tid er smittet nede, sprenger vi ikke kapasiteten på sykehusene, slik at de kan klare å håndtere både korona og folks generelle tendens til å bli alvorlig syke, helt uten flaggermusvirus. Det handler om solidaritet for de som ikke vil kunne riste av seg koronainfeksjonen, de som vil bli en del av statistikken over COVID-19s ofre. De som vil måtte dø alene fordi de som er glade i dem ikke får komme på besøk, fordi de utgjør smittefare for andre innlagte, og også selv kan ta med seg smitte ut fra sykehuset.
Vi er heldige, vi lever ikke i en tid dominert av eugenisk tankegods, eller i et samfunn hvor folk automatisk blir regnet som overflødige dersom de ikke er unge, friske og fertile. Vi kjører ikke de gamle og syke ut i skogen og etterlater dem der. Vi er bedre enn som så, både som folk og som art. Og derfor foreslår jeg at dere som ikke gidder å forholde dere til at vi nå har husarrest, og som fester, henger sammen i klynger og generelt gjør alt dere kan for å sabotere myndighetenes arbeid for å bremse spredningen, utelukkende fordi dere ikke er redde for deres egen helse, snarest rekvirerer en buss, kjører til skogs, tar dere frem til nærmeste myr og lar dere synke ned der. Om noen skal ofres, er det dere.