Sommertid

Hvem trenger vel begrensninger? Ikke jeg, i alle fall! Ifjor gjennomførte jeg en rekke tiltak på balkongen min for å få plass til en ny grill og det jeg ville betegne som "masse planter". Og ja, det var jo ganske masse planter der ute - et høybed, tre store potter, en ampel, to balkongkasser og to-tre mindre potter på bordet. Det var egentlig ganske fullt. Og etter å ha konkludert med at de to hengende kassene og den ene potta skulle bort og erstattes med et høybed, trodde jeg at jeg var ferdig. Utfordringen var å ale frem småplanter av alle de spennende frøsortene jeg hadde fått hendene i, var imidlertid at jeg etterhvert som småtteriet begynte å vokse, innså at jeg hadde et plassproblem. Og så slo det meg, som lyn fra klar himmel eller muligens som Saulus på vei til Damaskus, at jeg kunne skape mer rom på balkongen min (og ja, det var definitivt en åpenbaring, selv om det ikke var noen Jesus inne i bildet).

Sekkestrien måtte vike, og snart
blomstrer det i høybedet

Jeg er en god stapper. Jeg vet ikke helt når jeg begynte, men jeg tror jeg må ha minst 20 års erfaring på dette tidspunktet, og sannsynligvis fagbrev fra livets knallharde stappeskole. Gi meg et kasse på 5 liter, og jeg skal klare å stappe 8 liter nedi, som en slags menneskelig versjon av søppelbøtta Frank (ikke test meg på dette). Eventuelt er jeg veldig god på tredimensjonal virkelighets-tetris. Uansett hva det er, så er jeg veldig glad i å få plass til ting det ikke er plass til, noe som er supert når man er maksimalist og har begrenset med plass (og som maksimalist har man alltid begrenset med plass, fordi man ekspanderer i takt med plassen).

Men tilbake til det som slo meg: Jeg har en salong på balkongen, bestående av en sofa, to stoler og et bord. Jeg bruker sofaen, kattene bruker stolene. Jeg irriterte meg imidlertid veldig over stolene gjennom mesteparten av forrige sesong fordi det tross alt var forferdelig fullt der ute, og faktum er at kattene mine, uansett hvor glad jeg er i dem, ikke trenger egne stoler. De har allerede lagt beslag på den fancy og uforholdsmessig kostbare stresslessen min, som jeg satt i én gang for fem år siden (den skulle bli lesestol, og er svært komfortabel). Og når de allerede er så bortskjemte, kan de faktisk dele sittemøbel med meg på balkongen. Og så begynte tankene å svirre: skulle jeg snu sofaen? Hva skulle jeg gjøre med stolene? Hvordan kunne jeg best utnytte det frigjorte arealet?  Og litt tegning og tenking senere kunne jeg bestille tre høybed istedenfor det ene. Det var jo kjempesupert, for med nesten 1,3 kvm ekstra til rådighet, burde jeg kanskje få plass til alt jeg har dyrket?

Ja, det skulle man jo tro, men jeg bestilte like godt flere blomster. Hva jeg mener med "flere"? Jo, jeg mener en engelsk rose, to klaseroser, en stilkrose og to like av en bunndekkerose. Mye? Mer! Jeg benyttet samtidig sjansen til å bestille to astilber (en hvit og en fiolettrosa), et løytnantshjerte, en floks, et storkenebb og en georgine (eller "jørgine", som vi sier i vår familie). Pluss at jeg har funnet et gartneri jeg kan bestille masse spennende fuchsiaer fra... Og som en bonus har mange av chiliplantene og alle tomatplantene blitt så store at jeg måtte potte dem om for tredje gang, og flere av dem sneier nå hylleplanet over seg. Dessuten har flere av de små blomstene begynt å bli såpass voksne at de må pottes om snart, jeg har ikke noe sted å gjøre av dem heller, ettersom alle hyllene er fulle... Det er rett og slett utfordrende!
Heldigvis har jeg funnet ut at jeg kan frigjøre rundt en meter med kjøkkenbenk, henge opp plantelys der og flytte de største plantene dit. Man er da løsningsorientert!

Men hva gjør jeg med alt som spirer og gror når det blir tid for utplanting? Nei, altså det er jo en utfordring. Da jeg sådde blomsterfrø, var prinsippet som følger: to frø per brikett og tre briketter av hvert slag. Håpet var at det skulle bli minst en av hver, og at jeg kunne ha litt repetisjon i bedene - da henger jo ting litt bedre sammen. Underveis har jeg vært nødt til å gi opp flere - som den krypende, merkelige fuchsiaen og den nydelige blå akeleien, som absolutt ikke var interesserte i å spire, men med mindre jeg finner på noe ordentlig dumt, tror jeg at jeg kommer til å ha mye spennende å plante ut etterhvert som sommeren nærmer seg. Og blomstene skal jeg naturligvis klare å stappe ned hist og her i høybed og potter. Chiliene og tomatene, derimot... det er en annen historie. Jeg får sannsynligvis adoptert bort noen av dem, men jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av en tomatplante jeg ikke aner hvor høy eller omfangsrik blir, eller 7-8 chilibusker. Og dessuten vil de jo klæsje med fargeskjemaet jeg vil ha på balkongen...