Meitemarkens grøde

Jeg fikk en sekk med torvfri jord av moren min for en ukes tid siden. Det var sårt tiltrengt, for jeg måtte potte om de største av chiliplantene, og sekken på 18 liter hadde gått tom mye raskere enn jeg hadde forventet. Jeg fant frem en stor bolle og begynte å blande en slags slektning av drømmejorden min, bestående av jord, perlitt, litt hønsegjødsel-som-ikke-er-gjødsel (Lupin & Høne-Pøne) og litt chiligjødning for å tilføre fuktighet til jorda. Og mens jeg sto og knadde dette sammen, slo det meg at det i teorien kunne være mark i jorda. Død mark, sikkert, men likevel. Jeg begynte å angre på at jeg ikke hadde tatt på hansker, skylte hendene og begynte å pirke rundt. Fant noe jeg skjønte var en halv død mark. Ble kvalm. Brukte jorda i bollen og laget en ny batch. Rørte forsiktig rundt, og der, midt i den årsgamle jorda, var det en relativt kort, men høyst levende og ganske omfangsrik meitemark.

Jeg skvatt, hylte og fikk frysninger samtidig. Jeg innser at jeg har skrevet ganske mye om mitt forhold til meitemark tidligere, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet her: jeg HATER meitemark. De minner om små, glinsende tarmer som bukter seg i jorda. De ser ut som en levende versjon av noe som har en kjempeviktig funksjon inni dyrekropper, og som man kaster i en bøtte uten å studere det for nøye når man renser et kadaver. Jeg vet de er nyttige, jeg vil dem ikke noe vondt, og jeg er ikke redd for dem. Jeg synes bare de er så inni granskauen motbydelige at jeg ikke orker tanken på å ta på dem.

Så der sto jeg, og så marken, som sikkert også syntes dette var en traumatisk opplevelse, begynne å bearbeide seg ned i jorda igjen. Jeg måtte tenke fort, og handle enda raskere: jeg måtte få den opp fra jorda, men hvordan? Og hvor skulle jeg gjøre av den? Jeg ville definitivt ikke skade eller drepe den, så jeg måtte være varsom! Og som en slags ultrapatetisk kopi av Steve Irwin, snurret jeg marken opp på en gaffel og slapp den ned i et glass. Kastet et blikk på den, fikk frysninger og spurte meg selv hva i helvete jeg nå skulle gjøre. Jeg var glad for å vite at jorda var én mark fattigere, og etter å ha gravd litt rundt, konkluderte jeg med at den nok hadde vært eneboer i sekken sin, og at marken og jeg dermed hadde noe å bonde over. Men hvor skulle jeg gjøre av den? Det mest fornuftige hadde naturligvis å slippe den ned i høybedet. Der ville den sikkert hatt det som fisken i vannet, men det ville by på to problemer: For det første, ville det bety at vi kanskje ville møte på hverandre igjen i fremtiden. Jeg vet at mark i jorda er bra, men jeg vil heller ha mark jeg ikke vet om, enn mark jeg vet om. Det er litt som med hårsekkmidd og diverse andre uhumskheter som er fullstendig udramatiske helt til noen sender deg et forstørret bilde av hva som lever på deg, hvorpå du plutselig begynner å klø i hårsekkene. For det andre, skal jeg jo på et tidspunkt grave i den jorda. Tenk om jeg kapper marken min i to med plantespaden? Jeg ville fått veldig dårlig samvittighet, selv om den ene halvparten sannsynligvis ville greid seg. Jeg er tross alt ikke en fan av å påføre andre skapninger smerte, noe jeg føler er et sunnhetstegn. Jeg ble derfor litt bekymret da naboen min i fjor nonchalant sa at det ikke gjorde noe å kappe en mark i to, fordi man da bare hadde to mark istedenfor en. Nå er jo dette både sludder og pølsevev, og jeg vurderte å spørre om hun ville synes det var greit om jeg kappet av henne en finger sånn uten videre, fordi hun tross alt ville klare seg helt fint som en nifingret person, og fordi hverken overgrepet eller hennes smerte tydeligvis hadde noen betydning så lenge det ikke førte til død. Jeg lot for ordens skyld være å si noe om det.

Og marken? Jo, den havnet i jordfabrikken som jeg til slutt ga opp, og som har stått ute i hele vinter. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den, men om noen trenger noen liter jord med halvveis kompostert bokashi, er det bare å ta kontakt. Meitemarken blir i så fall med på flyttelasset.