Måtte masken falle

 Det er viktig å ha noe å glede seg til, og jeg er flink til å glede meg. Jeg setter hele tiden små mål som jeg kan glede meg til. Når jeg står opp, gleder jeg meg til frokost. Etter lunsj gleder jeg meg til arbeidsdagen er over. Utover kvelden gleder jeg meg til å legge meg. Fra mandag til torsdag gleder jeg meg til fredag, og på fredag begynner jeg å glede meg til mandag. 25. desember begynner jeg å glede meg til advent, og fra 1. desember begynner jeg å glede meg til jul. Og sånn går no dagan. De siste ukene har jeg imidlertid fått et nytt punkt på kalenderen å glede meg til: Jeg gleder meg til Maskorama er over.

I fjor gjorde jeg ikke noe forsøk på å få med meg noe som helst av dette merkelige konseptet, jeg bare konkluderte med at det virket teit, oppkonstruert og meningsløst, og ignorerte det etter beste evne - noe som var vanskelig, ettersom NRK frenetisk pushet stoff relatert til det. I år fikk jeg imidlertid for meg at jeg kanskje ville forstå appellen dersom jeg ga programmet en sjanse. Det viste seg å være feil. For det er mye å mislike ved Maskorama. Først og fremst innpakningen. Jeg kan definitivt se at kostymene er imponerende og kreative. Men for meg er dette litt som med maleriene til Munch: jeg kan anerkjenne at det er kunst og samtidig synes det er fryktelig stygt. Og da jeg så Nøkken, Frosken og de andre vanskapningene entre scenen under den første episoden, vekket det lite annet enn avsky. Tilgjorte stemmer gjorde ikke saken noe bedre, og før vi var halvveis, begynte jeg å lure på om det var noe jeg kunne gjøre for å sikre at alle røk ut i første episode.

Omtrent samtidig begynte jeg å lure på hvem målgruppen for dette programmet egentlig var. Som barn tror man jo at verden er skapt for en selv, og jeg husker at jeg en periode var dypt frustrert over at Dansebandjukebox og Norge rundt var ting som eksisterte, for hvem i helvete kunne se på noen av delene uten å bli tappet for livsvilje? Men så skjønte jeg at rikskringkasterens formål er å lage noe for alle, og at noen faktisk har stor glede av programmene som ikke treffer meg, og at jeg kan velge å se på noe annet. Så var det dette som var greia med Maskorama også? Var det egentlig barne-TV?

Akkurat det er jeg faktisk ikke helt sikker på ennå. Det er visstnok en seermagnet, som det vel kan bli dersom alle småbarnsfamilier ser på, men NRK pleier jo ikke å satse stort på barne-TV midt på lørdagskvelden? Familievennlige programmer, javisst, men en sjarmløs og paljettbefengt krysning av MGP og Sesam stasjon? Nei, det rimer ikke. Likevel klarer jeg ikke å forstå at noen over 10 år kan finne dette underholdende. Jeg mener altså ikke at folk over 10 år som elsker Maskorama nødvendigvis henger igjen rent kognitivt, det er bare det at jeg ikke klarer å sette meg inn i deres sted.

For hvorfor skal jeg engasjere meg i disse figurene?

Nå skal det nevnes at jeg ikke har konkurranseinstinkt, hverken for min egen del eller overført til utøvere. Reality fenger meg ikke, kjendiser fenger meg ikke. Det skal med andre ord et rivende godt konsept til før "konkurranse med kjendisdeltagere" treffer (Kongen befaler er et hederlig unntak som reddes av kombinasjonen godt konsept + Atle Antonsen. ALT blir bedre med Atle), og da er det i grunnen likegyldig om deltagerne er kjendiser eller ikke. Skal jeg gidde å se noen stå på en scene og synge, må det faktisk være gode sangere og gode sanger, og det blir åpenbart ganske vanskelig å få til med en random samling av "kjendiser" der noen faktisk er sangere mens de fleste er kjent for noe helt annet (med dertil varierende vokalprestasjoner), og der samtlige påvirkes negativt av at de synger inni et slags telt og har som mål å maskere hvem de er. Hadde det vært vanlige mennesker som skulle forsøke å slå gjennom med sine fantastiske stemmer, eller til og med kjendiser som ikke egentlig kunne synge, men som skulle lære det og konkurrere mot hverandre, så hadde jeg skjønt det, selv om jeg ikke ville vært interessert. Jeg hadde til og med kanskje skjønt det dersom alle deltagerne var profesjonelle artister som skulle kamuflere sine vokale særegenheter og samtidig synge sokkene av de andre mens de var gjemt bak masker. Men dette?

Nei, dette skjønner jeg meg ikke på. For meg fremstår det bare som veldig mye av alt, i et forsøk på å skjule hvor uendelig tomt det hele er. Det føles som om noen satt i et planleggingsmøte og ble enige om at de hadde 5 punkter der de måtte score 90 % for at det skulle bli bra, for så, fordi utvalget tilgjengelige relevante, folkekjære og kompetente celebriteter tross alt ikke er så stort i vårt lille land, å bestemme seg for at et gjennomsnitt på 30 % var godt nok. "Vi legger til et "fagpanel" bestående av tre  tilfeldige "kjendiser", da veier det opp for alle de andre manglene," foreslo en fyr med sånn moderne hitlerungdomsveis, rutete skjorte og midlertidig stilling. Og sånn ble det.

 Inntrykket av at NRK forsøker å maskere Maskoramas uendelige tomhet, forsterkes hos meg av NRKs ekstreme behov for å eksponere serien, slik at forsiden deres mesteparten av tiden er 40 % sjakk, 50 % Maskorama og 10 % nyheter. Det er intervjuer med folk som var inni drakter, folk som muligens er inni drakter og med folk som liker å snakke om hvem de tror er inni draktene. Hvis vi roper høyt nok, kan vi kanskje skape nok oppstyr til at ingen ser bak masken?

Så ja, jeg gleder meg til at det skal være over. Jeg gleder meg til den siste saken om Maskorama har blitt publisert og dyttet ned i artikkelarkivet hos NRK. Nesten like mye som jeg gledet meg til å komme hjem fra Ahus etter at romkameraten min hadde sett en episode på den satans TV-en uten headset som hver seng av en eller annen mystisk grunn er utstyrt med, for tredje gang på under 24 timer, og jeg hadde vært nødt til å lide meg gjennom en litt forpustet utgave av "This is me", som jo egentlig er en helt adekvat sang, like mange ganger.

Good riddance, som det heter på godt norsk.